Fotoutstillingen er ikke sosialpornografi

Gi oss en drøm vi kan tro på – en fotoutstilling om diakoni, er en utstilling med 63 dokumentariske fotografier, som er ekte og som viser seks ulike historier.

Hensikten er todelt:

1. Å gi et innblikk i hva diakoni er: Handlingsorientert nestekjærlighet og omsorg, forankret i en kirkelig sammenheng og oppdrag.
2. Å gi mennesker i utsatte situasjoner en stemme i det offentlige rom.

For oss fotografer bak prosjektet har det vært viktig å kunne være med å synliggjøre de utfordringer som mennesker kan stå i og oppleve – og hvordan diakonien kan være med å møte dem og deres behov. Slik løfter prosjektet også de menneskene i våre seks organisasjoner som hver dag, sammen med frivillige, bidrar til et varmere og mer inkluderende samfunn.

[ Gyrid Gunnes: «Vil virkelig Kirkens Nødhjelp benytte seg av visuell sosialpornografi for å få fram sitt budskap?» ]

Ikke sosialpornografi

Førsteamanuensis i diakoni Gyrid Gunnes ved VID vitenskapelige høgskole, reiser en viktig etisk debatt som vi ønsker velkommen. I Vårt Land 25. juli spør hun om fotoutstillingen er visuell sosialpornografi.

Svaret er nei.

Alle organisasjonene som har bidratt med bilder, arbeider med mennesker i sårbare situasjoner som sjelden får en stemme i det offentlige rom. Det er viktig å beskytte mennesker i sårbare situasjoner, men å overbeskytte dem er heller ikke ønskelig. Det kan fort bli en umyndiggjøring. Det ligger en verdighet i å bli tatt på alvor. Selv om mennesker er i utsatte situasjoner, er mange av dem likevel i stand til å foreta egne vurderinger og gode valg.

At noe er ubehagelig for den som betrakter bildet vil ikke si at det er uverdig

Gunnes skriver i sin kronikk: «Problemet er at utstillingen ikke gjør det tydelig for betrakteren hvilke prosesser knyttet til samtykke, asymmetrisk makt, anonymisering og brukermedvirkning som har vært styrende i valg av prosjekter eller fotoer».

Det er ikke vanlig å utstyre fotoutstillinger med et metodekapittel som en masteroppgave ville ha gjort. Dette er likevel en idé vi tar med oss – ikke minst fordi at en slik klargjøring kan være fint for en betrakter, som kanskje ikke vet nok om hva norsk lov sier, og som er selvsagt for enhver seriøs fotograf.

[ Avviser etisk glipp under fotoutstilling ]

Ansvarlige valg

Norsk lov sier tydelig at: «Fotografi som avbilder en person, kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede» (Åndsverkslovens §104). Dette har vi selvsagt oppfylt, ved at menneskene på bildene har gitt sitt samtykke til å bli fotografert og vist offentlig.

At noe er ubehagelig for den som betrakter bildet vil ikke si at det er uverdig.

Å samtykke til å bli fotografert i en sårbar situasjon som familie, også med barn, handler om et sterkt og oppriktig ønske om å fortelle sin historie. Hjelpen fra diakonale organisasjoner er selvsagt ikke knyttet til dette samtykket. Mennesker vi møter ønsker å formidle sin historie fordi de synes den er viktig. Denne tilliten til oss forvalter vi med verdighet.

For å få kunne komme så nært flyktninger, innvandrerkvinner, ungdommer, pasienter, pårørende, ansatte, innsatte og frivillige har vi tenkt, vurdert, og tatt valg. Dette har vært svært bevisste og ansvarlige valg.

Fotoene berører

Det er for omfattende å gå gjennom metodikk, prosesser og involvering som fotografer, kurator og fagfolk har arbeidet med for hvert av de seks prosjektene de siste to årene. Vi avgrenser oss her i dette innlegget til noen nøkkelmomenter.

Gunnes kaller denne fotoutstillingen for «diakonal sosialpornografi» og mener at utstillingen «... beveger seg farlig nær en instrumentalisering av utsatte menneskers nød for å fremme egen organisasjon».

Dette er sterke ord, og påstander som vi på det kraftigste vil tilbakevise. Vi ser på sosialpornografi som utlevering av tragiske forhold i folks privatliv, ofte uten at de omtalte er i stand til å ivareta egne interesser eller forstå konsekvensene av å stille opp på den måten for media.

Det gjør vi ikke.

Å samtykke til å bli fotografert i en sårbar situasjon som familie, også med barn, handler om et sterkt og oppriktig ønske om å fortelle sin historie

Fotoutstillingen består av 63 fotografier, dokumentarfotografier som er ekte og som viser seks ulike historier. Gjennom hundrevis av tilbakemeldinger, kommentarer, reaksjoner og samtaler med folk som har sett utstillingen har vi erfart at bildene og menneskemøtene de formidler berører folk.

Vi har valgt historier og bilder som er kraftige i sin alminnelighet. Ingen blålys, ingen lemlestede kropper, ingen våpen eller en eneste dråpe blod. Likevel er innholdet og nerven i bildene sterke nok til at de berører og engasjerer.

[ Lars Saabye Christensen har skrevet salme for å lære folk hva diakoni er ]