Nesten alle har en tanke om at kirken der de bor er deres kirke – enten de går i den eller ikke. Hvis kirken forsvinner eller brenner ned, så er det noe essensielt i lokalsamfunnet som blir borte. Det er nesten det samme om kirken ligger på Sagene, i Sandnes eller på Sømna: Kirken er vår og der er Guds nærvær på denne kloden, i dette landet, på dette stedet, enten vi tror på ham eller ikke.
Nesten alle har en tanke om at presten der de bor er deres prest – enten de kjenner henne eller ikke. Det er hun som konfirmerer og begraver, døper og preker. Hun tenner lys og åpner kirken hvis ulykker rammer. Hun er litt annerledes fordi hun er prest, men likevel en av oss – i lokalsamfunnet og idrettsklubben. Presten er vår og hun bærer med seg Guds nærvær og en særlig autoritet, enten vi hører på henne eller ikke.
Det er dette de må ha misforstått, forfatterne bak utredningen Samhandling (2020) om ny kirkelig organisering. I menigheten der jeg bor syntes de den brukte et lurespråk om lokalt styre og demokrati. Det ble raskt gjennomskuet av menighetsrådets utvalg, som skjønte at resultatet ville bli det motsatte. Mange var rett og slet indignert.
Det er en kirke vi vil ha, ikke et kommunalt foretak
En sa: Hvis dette blir innført, er det en byråkrat som skal sitte og bestemme over oss. En annen sa: Jeg har mer tillit til soknepresten. Hvorfor kan ikke hun og prosten få ansvaret? Det er jo en kirke vi vil ha, ikke et kommunalt foretak. En tredje sa: Dette blir en papirtiger. Menigheten og de ansatte blir styrt fra et kontor mens menighetsrådet blir et supperåd.
Selv satt jeg bare og nikket, og tenkte at de har rett alle sammen. I høringssvarene så jeg at mange menigheter tenkte som oss: Vi trenger ikke en reform som tar fra oss kirken vår eller ødelegger samspillet med menighetens ansatte gjennom styrking av «arbeidsgivers styringsrett». Vi trenger ikke en regionalt styrt kirke eller et byråkratisk hierarki som overstyrer både prest og menighet.
Her kommer maktspørsmålet inn, som så langt har forblitt uavklart. Takk til KA-leder Hougsnæs for å ha påpekt dette og bedt om klarspråk. Her er litt klarspråk: En byråkratistyrt kirke produserer mer byråkrati, enda flere papirtigere. En styrking av lokalkirken ser annerledes ut.
Vi trenger ikke en reform som tar fra oss kirken vår eller ødelegger samspillet med menighetens ansatte gjennom styrking av «arbeidsgivers styringsrett»
Samhandling mellom menighetsråd og sokneprest
Det bærende prinsippet for ledelse av en menighet de siste femti årene har vært samarbeidet mellom menighetsråd (MR) og sokneprest. Få har undersøkt hvorfor det er blitt slik eller hvordan det virker, men nyere studier viser at soknepresten bruker mye tid på å lede og koordinere, selv om hennes mandat til å lede er svakt i dagens kirkeordning.
MR og sokneprest er i praksis avhengige av hverandre: Når sokneprestens posisjon styrkes, styrkes også menighetens lokale styre. Det motsatte skjer hvis posisjonen svekkes. Om Kirkemøtet mener alvor med å styrke lokalkirken, er det derfor ett grep som er viktig: Å styrke sokneprestens posisjon, ledelse og mandat til å gjennomføre vedtak fra MR. Dette kan vi lære av lutherske kirker i Sverige, Danmark og Tyskland: Soknepresten med teologisk kompetanse får stort og selvstendig ansvar for å gjennomføre vedtak og lede de vigslede, eller alle ansatte lokalt.
Om Kirkemøtet mener alvor med å styrke lokalkirken, er det ett grep som er viktig: Å styrke sokneprestens posisjon, ledelse og mandat til å gjennomføre vedtak fra menighetsrådet
Dette enkle grepet vil løse det mest grunnleggende problemet i dagens kirkeordning: Spørsmålet om autoritet og ledelse. Rådene vil ha autoritet til å treffe vedtak og bevilge midler. Sokneprest, prost og biskop vil ha mandat og autoritet til å sette vedtak ut i livet og lede staben, i samarbeid med rådene, vigslede og frivillige og med god hjelp fra administrativt ansatte. Dette ville styrke det svakt funderte demokratiet i kirken – og samtidig styrke kirkens teologiske profil. Den lokale kirken styrkes, samtidig som kontakten med prost og biskop sikrer linjen til den regionale og nasjonale kirken.
Gi oss en kirkeordning som tar vare på det beste
Alt dette vil trengs i en tid der der kirkens rolle endrer seg. Fremtiden er postsekulær, og den er her nå. Kirken som hellig sted vil spille en sterkere rolle, for troende som for tvilende og ikke-troende. Sakramentenes materielle hellighet vil bli enda viktigere. Presten som leder og bærer av kirkens nærvær vil bli mer etterspurt enn før.
Styrk det lokale, styrk menighetsrådet, soknepresten og biskopen. Biskopens myndighet bør ikke innskrenkes
Derfor, kjære kirkemøte og kirkeråd: Ambisjonen om å lage en ordning som var «enkel og funksjonell» mislyktes. Den mislyktes ut fra ideen om å styre kirken på organisatoriske premisser, og ut fra den særegne skandinaviske forståelsen av «arbeidsgivers styringsrett» uten å legge teologiske premisser til grunn. Prøv ikke å gjenta denne feilen. Lytt til menighetenes respons, lytt til fakulteter og andre som har greie på teologi.
Den enkleste løsningen ligger i å videreutvikle den kirken vi har: Styrk det lokale, styrk menighetsrådet, soknepresten og biskopen. Biskopens myndighet bør ikke innskrenkes. La heller soknepresten rapportere til prosten, så samles trådene hos biskopen (som allerede har en kompetent stab for arbeidsgiveri). Gi oss en kirkeordning som tar vare på det beste fra fortiden og sikrer oss en fremtidig kirke, som vår menighet og alle som vil lokalkirken vel, kan kjenne igjen.