Nestleder i Ungdom i Oppdrag Ann-Helen Sperrud hadde i Vårt Land 6. juli en interessant artikkel om «tannløs kristendom og troshelter» i lys av meningsutvekslinger etter The Send. Hun løfter fram kall til engasjement og overgivelse til Gud som viktige perspektiver i lys av The Send. «Tannløs kristendom har aldri forandret noe som helst, derimot er historien full av troshelter som med sitt liv har betydd en forskjell», skriver Sperrud.
Jeg er helt enig i at «kallet ser ulikt ut for mennesker» som hun skriver. Det er flott at ungdom engasjerer seg i å nå videre ut med evangeliet, og at man ser at man er mange! Å kunne leve åpent med sin tro og ikke skamme seg over den er en stor verdi. Ja, det er en menneskerettighet, uavhengig av hvilken religion man tilhører.
Kan ha ulikt uttrykk
Samtidig er det mange måter å leve ut sin tro på – og denne måten kan ha svært forskjellig uttrykk: For noen handler det om å synge bestemte sanger i bestemte sammenhenger og på bestemte måter – flott! For andre kan det handle om å lenke seg fysisk sammen med andre unge og kjempe mot nedbygging av en viktig naturressurs som del av Guds skaperverk. Eller det kan handle om viktige samtaler sammen i et lite trosfellesskap rundt leirbålet – sist disse lavmælte menneskemøtene som aldri får overskrifter i media, men som kan få avgjørende viktig betydning for den ene.
Jeg vet ikke hva Sperrud konkret legger i begrepet «tannløs kristendom», da hun ikke definerer dette nærmere. Men jeg får et inntrykk av at hun legger en negativ assosiasjon i dette ordet – kanskje noe litt svakt, noe utydelig og famlende, noe som står i kontrast til det mere selvsikre og klart definerte «troshelter» – men som da tydeligvis «aldri har forandret noe som helst», for å sitere overskriften hun bruker.
Jeg heier på Ungdom i Oppdrag og det flotte arbeidet denne organisasjonen står for. Jeg heier på de «trosfrimodige»! Men jeg heier også på de «trosbeskjedne»
Klokt å ikke rangere
Ingenting gleder vel mer enn ungdom som er tydelige og frimodige i sin kristne tro! Samtidig tror jeg det er klokt at vi ikke rangerer og definerer hva som er en «sterk nok kristendom» eller en «tannløs kristendom». Det kan jo tenkes at unge kristne selv som ikke føler seg som «troshelter» tvert imot blir mindre sikre på sin kristne identitet ved bruk av slike merkelapper(?): Er jeg god nok? Passer jeg inn? Er jeg en del av en «tannløs kristendom»? Er det feil?
Jeg heier på Ungdom i Oppdrag og det flotte arbeidet denne organisasjonen står for. Jeg heier på de «trosfrimodige»! Men jeg heier også på de «trosbeskjedne».
Så får vi overlate til Vår Herre å definere hvem som egentlig er frimodige og hvem som er beskjedne – hvem som er «troshelter» og ikke. Ikke sjelden snur Jesus opp ned på våre menneskelige målestokker, slik det flere ganger kommer til uttrykk hos de fire evangelistene i Bibelen.
[ Ble nektet å delta i organisert lagidrett – nå advarer han pinseforeldre ]
