Verdidebatt

«IS er ikke slått – de har bare flyttet aktiviteten til et område vi ikke bryr oss om»

TERROR: 42 mennesker er drept på en skole i Uganda. Nok en gang opplever vi at tragiske nyheter fra Afrika blir nedprioritert og må vike plass for trivielle hendelser andre steder på kloden. Afrika oppleves igjen som et glemt kontinent.

Så skjer det igjen. Fredag den 16. juni blir en skole i Uganda angrepet av fem væpnede menn, etter alt å dømme fra Allied Democratic Forces (ADF), den IS-tilknyttede terrorgruppen med base i Kongo. 42 er funnet drept. Åtte ligger på sykehus med alvorlige skader. Minst seks elever, de fleste jenter, er bortført.

BEKYMRET: Generalsekretær i Åpne Dører, Morten Askeland, er bekymret for utviklingen i Algerie.
Ole Petter Erlandsen, Åpne Dører

Det som særlig går inn på oss, og andre som har fått denne nyheten, er at 38 av de 42 drepte var elever ved skolen - i all hovedsak gutter fra kristne familier som har valgt å sende sine barn til internatskole, og som ikke får dem hjem igjen. Hjerteskjærende er det også at flere jenter er blitt bortført, jenter som står i fare for å bli både voldtatt og tvangsgiftet. Likheten med chibok-jentene, som ble bortført fra skolen sin i Nigeria i 2014, er slående.

Måten det skjedde på er sjokkerende brutal. Noen av ofrene ble slått og hakket til døde, andre befant seg i internatbygningen da den ble påtent. Politiet har hatt en krevende jobb med å identifisere de forkullede likene, og både identifikasjonsarbeidet og DNA-testene har vært en ytterligere påkjenning for familiene.

Under 48 timer etter angrepet var et team fra Åpne Dører på plass for å hjelpe og for å kartlegge behov. Det viser seg gjerne at den beste hjelpen man kan gi i en slik situasjon er bare å være der - snakke med og be for familiene. Delta i begravelser. Gråte sammen med dem som gråter. Gi håp i en håpløs situasjon hvor foreldre i grensestrøkene ikke tør å sende barna sine til skolen av frykt for neste angrep. Frykten for terror i grensestrøkene er reell, og er hovedgrunnen til at Åpne Dører i det hele tatt befinner seg i Uganda.

Måten det skjedde på er sjokkerende brutal. Noen av ofrene ble slått og hakket til døde, andre befant seg i internatbygningen da den ble påtent

IS-tilknytning

ADF er en terrorgruppe som oppsto i Uganda på 90-tallet, men som har røtter helt tilbake til Idi Amins støttespillere under hans terrorstyre på 1970-tallet. I 2002 ble ADF fordrevet til det nordøstlige Kongo, hvor de siden har oppholdt seg og vokst i antall og styrke. I løpet av denne tiden har den gjort seg skyldig i tusenvis av drap på uskyldige. At de i 2019 sluttet seg til IS og begynte å referere til «Sentral-Afrika-provinsen», et tenkt kalifat i IS-regi i denne overveiende kristne delen av Afrika, har ikke gjort saken bedre.

ADF opererer både som en geriljagruppe og som en internasjonal kriminell organisasjon. Rekrutteringen skjer ikke lenger bare i Uganda og Kongo, men også i Tanzania, Kenya og Somalia, og det er påvist en kontakt med andre islamistgrupper som al-Shabaab.

I to år har ugandiske og kongolesiske sikkerhetsstyrker samarbeidet om å knekke ADF i grensestrøkene mellom de to landene – med vekslende hell. Det er store områder og mye fattigdom, og fristelsen til å hoppe på en ideologisk begrunnet kriminell organisasjon kan være fristende for unge gutter uten framtidshåp.

ADF opererer både som en geriljagruppe og som en internasjonal kriminell organisasjon

Møtes med taushet

Det som kanskje skuffer mest, er den tausheten disse ugjerningene blir møtt med i vår del av verden. Nok en gang opplever vi at tragiske nyheter fra Afrika blir nedprioritert og må vike plass for trivielle hendelser andre steder på kloden. Afrika oppleves igjen som et glemt kontinent. Hvor lenge skal vi la dette fortsette?

For IS er ikke slått – de har bare flyttet aktiviteten til et område vi ikke bryr oss om. Sammen med andre terrorgrupper er de i ferd med å destabilisere deler av Afrika. Dette skjer på vår vakt. Og det har pågått lenge nok.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt