Tidligere kirkeasylant: «Regjeringen burde ha mer respekt for både kirken og for mennesker»

Det handler nemlig ikke om å unndra seg lov og rett, men om et menneske som er i en ufattelig håpløs situasjon, som finner et sted dette mennesket kan føle seg trygg og ivaretatt.

La meg være tydelig: Jeg oppfatter ikke Norge som et strengt land.

Spesielt derfor er jeg veldig skuffet over at Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke lenger respekterer kirker som et sted for fred, også for flyktninger i en fortvilet situasjon. Regjeringen har bestemt at politiet kan gå inn i kirker og hente ut kirkeasylanter. Jeg er imot det, og vil gjerne fortelle om min erfaring med kirkeasyl.

Jeg kommer fra Syria, og da krigen brøt ut klarte jeg å komme meg ut av landet ved å få studieplass og studentvisum til Russland. Da jeg var ferdig med å studere, var situasjonen i hjemlandet mitt blitt verre. Å søke asyl i Russland var umulig, det var ingen fra Syria som fikk asyl, og Russland støttet myndighetene i Syria. I 2015 åpnet muligheten seg for å reise over grensa til Norge og søke om asyl, og det gjorde jeg, sammen med mange andre i liknende situasjon.

Følte meg ikke trygg i Norge

Jeg trodde jeg skulle være trygg i Norge. Det var krig i hjemlandet mitt, og ingen ble sendt tilbake dit. Men norske myndigheter ble stresset av at det hadde kommet så mange flyktninger. Jeg opplevde at de vanlige reglene for å få behandlet asylsøknaden ikke gjaldt for meg, fordi jeg hadde en midlertidig arbeidstillatelse i Russland.

Jeg var på besøk hos venner i Tromsø da jeg ble hentet av uniformert politi, som kom med avslaget i hånda. I avslaget sto det at søknaden min ikke hadde blitt realitetsbehandlet. Jeg hadde ikke gjort noe galt, likevel pågrep politiet meg, og tok fra meg telefon og andre muligheter til å kontakte advokat, samtidig som de fortalte at jeg ikke hadde rett til hjelp fra advokat, med mindre jeg klarte å skaffe en advokat sjøl. De tok meg med til Kirkenes og internerte meg der sammen med andre som var pågrepet i samme aksjon, og prøvde å få sendt meg til Russland.

Heldigvis hadde jeg blitt kjent med noen som var villige til å hjelpe meg. Da myndighetene ikke hadde rett til å holde meg internert lenger, reiste jeg tilbake til Tromsø. Jeg var i en helt fortvilet situasjon. Jeg kunne ikke bli på asylmottaket og vente på å bli sendt tilbake til Russland, hvor jeg risikerte å bli sendt til Syria. Jeg hadde ikke penger eller muligheter til å reise videre til et annet land. Det ville være veldig vanskelig for meg å leve i skjul i Norge.

Jeg opplevde at de vanlige reglene for å få behandlet asylsøknaden ikke gjaldt for meg

Trygg i kirkeasyl

Jeg gikk i kirkeasyl i Grønnåsen kirke i Tromsø. Det var på den ene siden en veldig tung tid. Jeg kunne ikke gå ut, og var helt avhengig av hjelp for å overleve. På den andre siden følte jeg meg trygg, fordi jeg visste at politiet ikke ville komme og hente meg igjen. Jeg ble også tatt inn i et fellesskap. Det var mange forskjellige mennesker som ville bli kjent med meg. Jeg brukte tida på å lære meg norsk, ved å studere selv og snakke med folk. Jeg gikk på veldig mange gudstjenester.

Jeg lærte mye om det norske samfunnet, fikk godkjent utdanningen min, og brukte mine sosiologiske kunnskaper. Blant annet snakket jeg med mange om politikk. Jeg spurte ofte folk om hvilket parti de stemte på, selv om noen prøvde å fortelle meg at det ikke er vanlig i Norge.

Ingen ønsker å være kirkeasylant, men for noen er det den siste muligheten til å være trygg

Ut fra det jeg lærte om politikk både under kirkeasylet og etterpå, er det veldig rart for meg at det er Arbeiderpartiet og Senterpartiet som bestemmer at kirkeasyl ikke lenger skal være et trygt sted for folk i en liknende situasjon som min. Begge partiene burde ha mer respekt for både kirken og for mennesker i en veldig vanskelig situasjon. I mine øyne viser Ap dobbeltmoral når det gjelder folk som er i en slik sårbar og håpløs situasjon. Ingen ønsker å være kirkeasylant, men for noen er det den siste muligheten til å være trygg.

Kirkeasyl undergraver ikke den norske rettsstaten, men det kan være et trygt sted for en tid, mens man finner veien videre. For min del gjorde kirkeasyl at jeg fikk anerkjent min rett til beskyttelse i Norge, som jeg fikk da saken min endelig ble realitetsbehandlet. Siden da har jeg bidratt inn i det norske samfunnet i ulike jobber, og jeg har også studert videre og tatt en doktorgrad. Jeg bruker mine kompetanser og erfaringer for å hjelpe andre i sårbare situasjoner som trenger en ny mulighet. Jeg ønsker at også andre får denne muligheten.

[ Slik vil justisministeren forebygge nye tilfeller av kirkeasyl ]