Verdidebatt

«Inkludering av kristne migranter starter ikke i kirken»

MANGFOLD: En kristen migrant som gikk i en menighet sa det slik: «Dere ga meg et program, men jeg trengte en familie».

Vårt Land hadde 10. mai en leder om inkludering av migrantmenigheter og innvandrere inn i Den norske kirkes struktur. Samtidig er det utarbeidet en handlingsplan av Kirkerådet som et svar på saken om «inkludering av kristne migranter» i Kirkemøtet. Dette jobbes det med nå, bl.a i samarbeid med Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA) og Det norske misjonsselskap (NMS).

Dette er en overmoden sak, og kirka har i mange år diskutert hvordan en kan inkludere kristne migranter i menighetene. Men som Vårt Land skriver i sin leder: «Kirken må gå fra å tenke at vi skal inkludere dem, til å tenke nytt om hvem som utgjør vi-et. Lykkes det, vil de som alltid har bodd i Norge bli utfordret på sine selvsagtheter – og dypt beriket.» Jeg er så enig med Vårt Land i dette.

Espen Schiager Topland, NMS

VID vitenskapelige høgskole presenterte på et webinar arrangert av Kirkerådet 4. mai et forskningsprosjekt: «I min Fars hus er det mange rom: Kristne migranter i møte med Den Norske Kirke.» Her kom det fram mange interessante svar og utfordringer. Det er mange ildsjeler i menighetene som jobber diakonalt med inkludering. Det er språk-kafeer, felles middager, hjelp for asylsøkere osv. Utfordringen med et for sterkt fokus på det diakonale er at vi skal hjelpe dem. Det blir en skjev balanse i relasjonene. Det er lett å overse at vi også har behov for hjelp, og vi ser ikke ressursene som de kristne migrantene har. De kan faktisk hjelpe oss! De kan fornye gudstjenestelivet vårt, troslivene våre, utfordre oss til å se på vårt kristne fellesskap på en ny måte.

Det er lett å overse at vi også har behov for hjelp, og vi ser ikke ressursene som de kristne migrantene har

Starter i hverdagen

Forskningen viser også at det er få av ildsjelene som har kontakt og relasjoner med migranter privat, i sitt eget liv. Kontakten er gjennom jobb og menighet. Her tror jeg er mye av årsaken til at Den norske kirke sliter med å inkludere kristne migranter i menighetene.

En kristen migrant som gikk i en menighet sa det slik: «Dere ga meg et program, men jeg trengte en familie». Dersom vi som er etnisk norske kristne ikke bygger relasjoner med vår flerkulturelle nabo, dersom vi ikke deler liv og hverdag med andre enn etnisk norske venner, da blir alt strev med å inkludere kristne migranter i menighetene dødfødt. Dersom vi kun har kirken, og menighetens aktiviteter som møtepunkt med migranter, men ikke deler liv og hverdag, stopper dette opp. Da vil migrantene forsvinne fra menigheten, de opplever at de ikke blir sett, ikke blir tatt på alvor.

Inkludering av kristne migranter må starte med oss selv i hverdagen før det kan føre til inkludering også i menighet og kirke. Det er seks hverdager og én søndag i uka.

Jeg er overbevist om at det må starte der. Delt liv, delt hverdag, delt glede og sorg, delt trosliv

Kristent fellesskap er delt liv

Mange av mine naboer i blokka der jeg bor i Groruddalen, er kristne migranter. Jeg opplever det som en velsignelse i mitt eget liv å bygge vennskap og relasjoner med dem. Det gjør noe med meg, og har gjort hverdagslivet mitt rikere. Jeg håper at det er gjensidig for mine kristne naboer.

Kristent fellesskap er delt liv. Vi er i kirka noen få timer i uka, hva med alle de andre timene? Det er stort sett der livet leves, der tro blir delt. Når vennskap bygges, når liv deles med kristne trossøsken fra andre kulturer i hverdagen, vil det sannsynligvis gjenspeile seg også i menighetslivet.

Jeg er overbevist om at det må starte der. Delt liv, delt hverdag, delt glede og sorg, delt trosliv. Da er forutsetningene klare for at vi sammen med våre kristne migrantsøsken kan feire gudstjenester, dele nådegaver, kjenne på enhet. Da kan også menigheter i Den norske kirke oppleve gode, mangfoldige og flerkulturelle fellesskap som vokser.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt