Drop-in-dåp er mer enn en «snarvei til frelse»

I mai og juni arrangerer Den norske kirke såkalt «drop-in-dåp» mange steder i landet under tittelen Helt enkelt – like stort. Drop-in-dåpen skiller seg fra annen praksis ved at man ikke trenger å melde fra på forhånd før man kommer til dåp. Det eneste kravet er at man ikke er døpt og kan identifisere seg. Denne dåpspraksisen har nå blitt en fast del av kirkens dåpstilbud.

Takket være Olavstipendet, fikk jeg 2021 anledning å studere praksisen med drop-in-dåp. Det gjordet jeg gjennom intervju med deltagere og med menigheter som har gjennomført drop-in-dåp fra 2015 til 2020. I undersøkelsen spurte jeg: Hvorfor ble det drop-in-dåp, og hvorfor valgte menighetene å arrangere dette?

Gjorde valget lettere

Drop-in-dåpen oppstod i Thomaskyrkan i Sverige høsten 2011. Sognepresten der ønsket å gjøre dåpen mer tilgjengelig for småbarnsforeldre som ønsket å døpe sitt barn, men som ikke hadde overskudd til å lage en stor dåpsfest. Siden spredte praksisen seg i Norden. Lademoen kirke var først ute med slik dåp i Norge våren 2015.

Hvorfor valgte mennesker drop-in-dåp? I undersøkelsen kommer det frem at, selv om kirken informerer og tilrettelegger, kan det fortsatt være noen som synes dåp er krevende.

Flere av foreldrene fortalte om en hverdag som ikke alltid gikk opp. Det kunne være et samlivsbrudd, sykdom, etablering på et nytt sted, sorg m. m. En av informantene, Olav, sa det slik: «Min far døde i den perioden og jeg fikk en kjempesorg og en reaksjon etterpå. Jeg orket ikke tanken på dåp, så jeg bare skjøv det fra meg». Dette førte til at dåpen ble utsatt. Men drop-in-dåpen aktiviserte på nytt tanken på dåp, og ga en ny mulighet.

Undersøkelsen viste også at når kontakten med kirken og menigheten blir mindre, blir det vanskeligere å ta kontakt for dåp. Flere kjente ikke noen prest og hadde liten kunnskap om hvilke rutiner som gjaldt. Flere syntes det også var vanskelig å snakke om dåp med sin prest. Dette gjaldt spesielt for de godt voksne. En ville ikke være til bry for kirka og ville ikke fremheve seg.

Uten dette tilbudet mente flere at det nok ikke ville blitt dåp

Det var også bekymring for religiøs eksponering. En så for seg at dåpen skulle skje i en gudstjeneste med mange ukjente til stede. Drop-in-dåpen gjorde alt enklere. En far sa det slik: «Her kunne jeg bare gå til kirken og gjøre det. Det var en dør som ble åpnet.»

Det krevdes ingen lang forberedelsestid og dåpen ble et privat øyeblikk mellom den døpte og Gud. Uten dette tilbudet mente flere at det nok ikke ville blitt dåp.

Ulik forståelse av dåp

Undersøkelsen om drop-in-dåp bekrefter mye av det man allerede vet. Det er et stort mangfold i begrunnelsene for å la seg døpe, noe som gjenspeiler det religiøse mangfoldet i Norge. For flere fungerte dåpen som en inngangsrite, en inntreden i nye fellesskap. For noen styrket dåpen deres tilhørighet til sin lokale menighet, for andre handlet det om kultur, kristne verdier og nasjonal identitet. Det er interessant at flere vektla dåpen som noe som knyttet dem nærmere deres egen familie og familiens verdier.

Fortsatt står tradisjonene sterkt, men også denne undersøkelsen viser en tydelig dreining mot det mer personlige. Flere vektla nettopp dåpen som en helt personlig sak som hadde lite med kirken å gjøre. En ung far beskrev sin dåp som det meste private øyeblikket i sitt liv, hvor bare Gud og han selv var i sentrum. Det personlige ble også fremhevet av foreldre med barn. Selv om de ikke hadde noe bevisst forhold til tro, ville de gjerne oppfylle sitt barns ønske.

Menighetenes erfaringer

Drop-in-dåpen oppstod i det lokale kirkelige praksisfeltet, slik nye praksiser ofte gjør. Senere har Den norske kirke offisielt tatt dette inn som en del av sitt dåpstilbud.

I menighetene var det et tydelig ønske om en mer fleksibel og enklere dåp, og i områder med mange ulike kirkesamfunn ble drop-in-dåp en måte å «markedsføre» seg på og vise at en var en åpen og inkluderende menighet. For andre ble nedgangen i dåpstallene en vekker som førte til at man endret praksis. Et gjennomgående trekk er likevel det diakonale, man ønsket å være en nær kirke med rom for alle mennesker.

Drop-in-dåp virket også samlende. Flere menigheter opplevde at de gjennom forberedelsen og gjennomføringen var med på noe fint sammen. Det ble skapt et eierskap til dåpen på en ny måte. De sterke møtene med mennesker som søkte dåp ble også viktige, felles fortellinger. Tilbud om frivillige faddere fra menigheten var med på å knytte nye bånd. Slik ble dåpen mer enn bare en privat, enkeltstående handling, men en offentlig, fellesskapsdannende praksis.

Sterke øyeblikk

Drop-in-dåpen har vært med på å endre bildet av hvem som kan bli døpt, og har gitt flere muligheten. Den har vist at dåpen er for alle, og at det aldri er for seint. Den forteller om en folkekirke som er brukerorientert, og som vil være kontekstuell og diakonal.

Drop-in-dåpen er blitt tatt imot med glede og takknemlighet. Jeg har selv hatt gleden av å forrette ved flere drop-in-dåp, og det har vært noen av de fineste øyeblikkene jeg har hatt som prest. Det er stort når mennesker banker på kirkedøra. Det krever mot og er en sårbar handling. Derfor må alle bli tatt vel imot.

Dåpen er et hellig øyeblikk i tiden. Gud er aldri så nær som når vannet øses over den døptes panne, når ordene lyder og det hellige korset tegnes. Måtte det bli mange slike opplevelser denne pinsen rundt i landets kirker.

[ Bastian (6) og Balder (2) ble «drop-in-døpt» ]