Verdidebatt

Hva skal vi med gudstjenesten?

KUTT: Før en bruker øksa og kutter i gudstjenester, bør en ta seg tid til å reflektere over hvorfor folk ikke deltar.

I det siste har Vårt Land formidlet et stort engasjement for kutt og omprioriteringer i Den norske kirkes virksomheter. Angående dette vil jeg gjerne kommentere tanken om å kutte gudstjenester og gudstjenestesteder. I gitte fall kan det være nødvendig, men før en bruker øksa, bør en ta seg tid til å reflektere litt over hvorfor vi feirer gudstjeneste, og hvorfor folk ikke deltar.

trond skard dokka foto håvard sæbø

Endrede kirkevaner

En grunn til at det samlete gudstjenestebesøket har sunket, er klart at den kulturkristne allmennheten i mindre grad deltar. Imidlertid må nedgangen også skyldes kirkevanene til menighetenes indre krets.

Noen gudstjenestedager har tradisjonelt vært sterkt dominert av menighetskjernen. De klareste eksemplene er fjerde søndag i advent, andre-dagene, søndag mellom jul og nyttår, nyttårsdag og Kristi himmelfartsdag. Her har nedgangen vært særlig dramatisk. Mange har allerede sløyfet egne gudstjenester. I stedet feirer man felles prostigudstjenester – eller ingenting. I Oslo var det i år bare en håndfull menigheter med gudstjeneste 2. påskedag. Den dagen var det i mitt prosti ingen menigheter som holdt gudstjeneste sammen med Emmausvandrerne.

Til tross for denne nedgangen er det lite som tyder på at det er blitt vesentlig færre i menighetene som forstår seg selv som kristne. Hva kan det komme av at kristne i mindre grad enn før deltar i gudstjenestelivet?

Bortgjemt i digital krypjeller

Jeg er ikke avvisende til at gudstjenestenes utforming spiller en rolle. Men jeg kan heller ikke fri meg fra at nedgangen skyldes de holdninger dagens kristne har til gudstjenesten.

På Den norske kirkes hjemmeside er gudstjenesten bortgjemt. Man må klikke seg fram gjennom menyer på flere nivå for overhodet å finne den. Dette kommer sikkert av at kirken.no er tilpasset brukere som primært etterspør andre ting. Men hvis vi virkelig mener at gudstjenesten er viktig, så er vel ikke brukertilpasning et tilstrekkelig argument for å gjemme den i en digital krypkjeller?

Derfor er jeg faktisk ikke så sikker på at de ansvarlige for kirken.no virkelig anser gudstjenesten som viktig.

Om man på kirken.no’s første meny av muligheter klikker på «Om Den norske kirke», blir en på neste nivå invitert til å bli kjent med kirkas mangfoldige arbeid. Her er det klikkmuligheter videre for «Diakoni», «Trosopplæring» og «Kunst og kultur». Men ikke for gudstjeneste.

Hvis man på forsida i stedet klikker på «Bli med», deretter på «Arrangementer», finner man, som den siste av seks arrangementstyper «Gudstjeneste og Åpen kirke». Klikker man på den, kommer man til konkrete kunngjøringer om når og hvor.

Det eneste sted det står noe meningsfylt om gudstjenesten, er litt ned i det menyhierarkiet som toppes av «Troen». Etter et klikk på «Troen» kan vi lese: «Kristen tro erfares og praktiseres på mange måter, ved ulike fellesskap og trosuttrykk. Her kan du bli bedre kjent med den kristne tro.» Etter enda et klikk kommer gudstjenesten inn – som en blant flere typer fellesskap og trosuttrykk.

Vilkårlig gudstjeneste

I denne klikkelogikken er troen den primære størrelsen. Arrangementer og fellesskap, inklusive gudstjenesten, har noe sekundært og vilkårlig ved seg. Troen gir ingen klare føringer for hvordan, på hvilke arrangementer og i hvilke fellesskap, den skal komme til uttrykk. Det er nok at den kommer til uttrykk – sånn eller slik, her eller der.

Hvis folk i kirka tenker slik, er det ikke så vanskelig å forstå hvorfor det faller lett å droppe gudstjenesten.

Det praktiske problem med denne tenkemåten er at den gjør enhver konkret gudstjeneste, enhver liturgi, ethvert gudstjenestefellesskap til noe grunnleggende vilkårlig og valgfritt. Hvis alt ved gudstjenesten beror på valg, må den kunne velges bort uten at det berører troen.

Det prinsipielle problemet er at tankegangen snur forholdet mellom tro og gudstjeneste fullstendig på hodet. Ved første øyekast virker det kanskje luthersk å gjøre troen primær og alt annet sekundært, men etter luthersk tenkning er troen nettopp ikke primær, den er tvert i mot etter sitt vesen sekundær. Den er svar, reaksjon på, virkning av et evangelium og en Herre som er forut for troen, som kommer utenfra, og som troen dag for dag forblir avhengig av. Til min barnelærdom hører det at Jesus på mønstergyldig måte er nærværende i gudstjenesten, i ord og sakrament. Da må troen forstås som en sekundær avledning av gudstjenesten. Da kan ikke gudstjenesten være en blant flere muligheter. Da er den nødvendig.

Hvis folk i kirka tenker slik, er det ikke så vanskelig å forstå hvorfor det faller lett å droppe gudstjenesten.

Less is more

På dette grunnlag mener jeg at det oftere er behov for å etablere nye gudstjenester og gudstjenestesteder enn for å nedlegge gamle. Allikevel, også nedleggelse kan være nødvendig. Når ressurser og sviktende oppslutning peker i en slik retning, syns jeg imidlertid at man først bør prøve andre tiltak.

Mye ved norske gudstjenester, forberedelsene og gjennomføringene, er anlagt på et stort format. Liturgiens ord bærer med seg en umiskjennelig katedralklang. Vi har høyttaleranlegg dimensjonert for en idrettsarena, orgler som kan matche lydtrykket på en rockekonsert, og prekener som er grundigere forberedt enn et Nobelforedrag. Dette er fint, men det blir en uutholdelig mismatch hvis 15 mennesker sitter lengst mulig fra hverandre i et kirkerom for tusen, ingen sang lyder, og tomheten i rommet får prestens tale til å høres hul ut.

På steder og dager da slike situasjoner kan forventes, bør det hele skaleres ned. Hold gudstjeneste i et mindre rom, koret eller et sideskip, et sakristi, en menighetssal. Syng gjerne salmer og liturgi a cappella. Kutt formfullendte prekener og snakk i stedet. Barber prekenforberedelsene til det som trengs for å snakke meningsfylt om teksten der og da. La alle dele tanker og erfaringer etterpå. Ikke bare vil dette holde troen levende for dem som kommer, det vil også være ressursbesparende, avlaste en travel prest, og gjøre alle de frammøtte kollektivt ansvarlige for gudstjenesten. Med et tilpasset format vil en i tillegg kunne oppleve at 15, for den saks skyld også ti eller fem, er så oppløftende mange at det snart blir fler.

Det arbeid som ikke tåler å være lite, vil heller ikke tåle å bli stort.



Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt