«Når hat rammer jøder, blir det nesten alltid stille. Forferdelig, ubehagelig stille»
ANTISEMITTISME: Da jeg begynte å jobbe for den jødiske menigheten i Oslo, ble jeg overrasket over de negative reaksjonene jeg møtte i mitt ytre venstre-miljø.
SAMMENBLANDING: Jeg skjønte fort at ytre venstre, i likhet med mange andre deler av samfunnet, hadde problemer med å skille mellom jøder på den ene siden, og politikken til staten Israel på den andre, skriver Olga Dryll. Foto: © Linda Næsfeldt / Samfoto
Linda Næsfeldt
Da jeg i en alder av 15 år flyttet fra Polen til Norge, ble jeg etter hvert del av et miljø på den politiske ytre-venstrefløyen. Jeg forventet ikke at å være jøde skulle bli noe problem der. Det føltes som et trygt sted til tross for mine traumer fra hjemlandet og mobbing i ny og ne på ungdomsskolen i Oslo, og jeg var full av engasjement. Mobbing på skolen skjedde jo på grunn av hvor jeg kom fra – det østlige, kalde og fattige landet. Det falt meg aldri inn å fortelle mine medelever hvem jeg faktisk var, hva min identitet var og hvor mye den betydde for meg. Livet i Polen hadde lært meg å holde den delen av meg for meg selv.
Det føltes befriende å møte likesinnede på venstresiden og være en del av kampen mot rasisme, fascisme, homofobi og en undertrykkende stat, og kjempe for fellesskapet og et rettferdig samfunn.
Etter hvert kom jeg ut av skallet og begynte å være åpen om at jeg var jøde. Kun i egne politisk engasjerte kretser. På den tiden var jeg ikke så opptatt av min jødiske identitet, og det politiske arbeidet tok mye større plass i livet mitt, men det føltes fortsatt trygt.
