Verdidebatt

«Retten til familieliv er en menneskerettighet. Norge nekter flyktninger denne rettigheten»

FLYKTNINGER: Folk lever i økende grad transnasjonale liv. Det har politikerne anerkjent ved å åpne for dobbelt statsborgerskap. Flyktningers transnasjonale bånd og behov for å kunne reise møtes derimot fortsatt med mistenksomhet.

Å kunne reise til utlandet, enten det er på ferie, studieopphold, eller for å besøke familie og venner, er noe mange av oss som har norsk statsborgerskap tar for gitt. For flyktninger som har fått opphold i Norge er det imidlertid blitt stadig mer utfordrende å bevege seg over landegrenser.

I påsken skrev NRK om syriske Amika i Rogaland, som ikke har kunnet besøke familien på 10 år. Han fikk heller ikke være med studievennene på utveksling til Irland selv om han hadde lovlig opphold i Norge. Amikas historie berører, og hans situasjon er dessverre ikke unik. I vår forskning på endringene i norsk asyl- og integreringspolitikk etter 2015, ser vi at disse i praksis fører til en innskrenking av flyktningers mulighet til å reise. Denne innskrenkningen rammer også skjevt. Det er særlig mennesker med lite skolebakgrunn og helseproblematikk som får retten til å reise satt på vent. Konsekvensene av denne politikken gjør det nødvendig å spørre: Er den hensiktsmessig?

Kari Anne Drangsland og Marry-Anne Karlsen, Universitetet i Bergen

Blått pass

Helt siden Fridtjof Nansen i 1922 fikk ideen om et eget pass til statsløse flyktninger, det såkalte Nansen-passet, har flyktningers behov for å reise vært en del av det internasjonale flyktningeregelverket. Flyktninger i Norge får et blått pass - et reisedokument for flyktninger. I prinsippet gir passet dem rett til å dra til alle land i verden som har godkjent flyktningkonvensjonen. Og noe annet pass har flyktningene som regel ikke: De har ikke lov til å fornye sitt gamle pass. Problemet er imidlertid at mange land krever et visum i tillegg til flyktningepasset – et visum de ikke gir flyktninger fra ikke-vestlige land som Syria, Afghanistan eller Eritrea. Et norsk pass gjør det derimot lettere og sikrere å reise i utlandet. For mange vi har intervjuet betyr det norske passet derfor ikke bare sikkerhet og tilhørighet til Norge, men også muligheten til å møte familiemedlemmer man ikke har sett på årevis, og til å skape nettverk på tvers av landegrenser.

NRKs artikkel retter søkelyset mot de lange saksbehandlingstidene for statsborgerskap. Også i vår forskning ser vi hvordan ventetiden skaper frustrasjon og usikkerhet blant flyktninger. For et menneske som endelig kan søke etter sju års botid i Norge, er det å måtte vente opptil to år på svar en stor belastning. Det er likevel ikke bare saksbehandlingstidene som skaper problemer. En større utfordring er det at veien fram til norsk statsborgerskap er blitt lenger siden 2015, etter en rekke endringer i asyl- og integreringspolitikken. Endringene omfatter blant annet strengere inntekts- og språkkrav for varig opphold og statsborgerskap. Hver for seg og kombinert bidrar disse kravene til at mange flyktninger kan risikere å vente mye lenger enn syv år for å få den tryggheten og muligheten til å reise som et norsk pass gir.

Det norske passet betyr ikke bare sikkerhet og tilhørighet til Norge, men også muligheten til å møte familie man ikke har sett på årevis, og til å skape nettverk

Strengest i Europa

Ansatte i integreringsapparatet, lærere, frivillige organisasjoner og forskere har kritisert hvordan språk- og inntektskravene for permanent opphold og statsborgerskap vil være vanskelig å nå for mennesker med helseutfordringer og/eller lite skolebakgrunn. Her er kvinner overrepresentert. Vi har intervjuet mange kvinner som står på, studerer og jobber, men som på grunn av manglende skolegang, traumer og/eller krevende omsorgsoppgaver ikke klarer språk- og/eller inntektskravene. Kravene er blant de høyeste i Europa. For disse kvinnene betyr dagens politikk at de på ubestemt tid frarøves retten til å reise.

Krig, forfølgelse og strenge regler for familieinnvandring i mange land fører til at familier og nære venner blir spredd over hele verden. Forskning viser at det å være skilt fra familien har store negative konsekvenser for dagliglivet og livskvaliteten. Det hindrer også integreringen i et nytt land. Dette er tydelig i våre intervjuer. Mange fortalte om hvordan de ønsker å jobbe og bygge opp et «normalt liv» i Norge, men også om hvordan savnet av barn, foreldre og andre kjære gjør det vanskelig å sove og påvirker konsentrasjonsevnen og den psykiske helsen. Retten til familieliv er en menneskerettighet. Hva er hensikten med å nekte et økende antall mennesker i Norge denne rettigheten?

Forskning viser at det å være skilt fra familien har store negative konsekvenser for dagliglivet og livskvaliteten. Det hindrer også integreringen i et nytt land

Transnasjonale liv

Folk lever i økende grad transnasjonale liv. Dette vet politikerne, og de har anerkjent det ved å åpne for dobbelt statsborgerskap. Flyktningers transnasjonale bånd og behov for å kunne reise møtes derimot fortsatt med mistenksomhet og behandles politisk som et problem. Blant politikere er myten om at transnasjonale bånd hindrer integrering seiglivet, mens språk og inntektskrav begrunnes med at det skal fremme integrering. For flyktninger er imidlertid muligheten og retten til å reise, og slik vedlikeholde familierelasjoner over landegrenser, en viktig del av det å bygge seg opp et liv i sitt nye hjemland.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt