Verdidebatt

Maktas slave

PÅSKE: Pontius Pilatus dømte Jesus til døden og lot dermed det å ha makt bli viktigere enn hva han brukte makta si til.

Jeg husker bruddstykker av bibelhistorien fra oppvekstens samlinger på bedehuset i Bjørheimsbygd. Mine muslimske foreldre sendte meg dit for at jeg skulle ha noe fornuftig å gjøre. De ville heller at jeg skulle dra dit, enn til fritidsklubben like ved. Der kunne det jo være dansing, gutter, røykmaskin og grandiosa. På bedehuset var det hekling, lovsang, lignelser fra Bibelen og flanellograf. Ingenting som kan føre til syndige tanker og handlinger. At Bibelen også var en hellig bok for muslimene ble innprentet hjemmefra. De er også bokens folk, sa min mor, om kristne og jøder. Eller Ahl-ul-kitab, som det heter på arabisk. Andre kaller det Abrahams barn – de tre monoteistiske verdensreligionen, som er like nok til å ha felles opphav, og ulike nok til å være ansvarlig for kriger mot hverandre.

I ettertid har jeg noen ganger slått opp i Bibelen for å pusle bitene sammen igjen. Ikke minst på en dag som skjærtorsdag, i opptakten til fortellingen om korsfestelsen. Jeg var nysgjerrig på Pontius Pilatus, beslutningstakeren som tok en beslutning på tvers av egen overbevisning og toet sine hender. Jeg husker at den voksne som fortalte om Pilatus spurte oss barna på bedehuset: «Toet sine hender, vet dere hva det betyr?» Vi var ikke gamle nok til å vite det. Han vasket sine hender, forklarte hun som fortalte, som for å gjøre seg ren og fri fra ansvaret.

Min tro Hadia Tajik

En redd mann

Historien om Pilatus forteller oss hvor ynkelig avmakt er når det er makta selv som utøver den. For det er ingen sterk leder vi får møte i evangeliene, i omtalen av da beslutningen om korsfestelsen ble tatt. Riktignok kan vi også lese om Pilatus’ brutalitet, i et vers om da han drepte gallileere slik at «blodet deres blandet seg med blodet fra dyrene de ofret» (Lukas 13,1). Men i forbindelse med da Jesus ble dømt til døden sa Pontius Pilatus flere ganger til folkemassen at han selv trodde Jesus var en uskyldig mann.

I ettertid har jeg noen ganger slått opp i Bibelen for å pusle bitene sammen igjen. Ikke minst på en dag som skjærtorsdag, i opptakten til fortellingen om korsfestelsen

Evangeliet etter Johannes forteller at Pilatus var redd. Det er uklart om han var redd for folkemeningen som med stadig høyere røst krevde Jesus’ død, eller redd for at den som stod foran ham virkelig kunne være Guds sønn.

Der synene skiller lag

Av min mor hadde jeg lært at jeg skulle respektere andres tro, og at Jesus også var en viktig profet i islam. Men: «Vi tror ikke at han er Guds sønn. Muslimer mener at Gud hverken er født av noen, eller er far til noen», understreket hun. Mor var opptatt av at dette ikke var noe jeg måtte mase om i bedehuset. Jeg skulle høre på det de fortalte, og mene det muslimer mente inni meg. Hvis noen spurte, skulle jeg fortelle, men bare da.

At Bibelen også var en hellig bok for muslimene ble innprentet hjemmefra. De er også bokens folk, sa min mor, om kristne og jøder

Korsfestelsen er der muslimer og kristne skiller lag i synet på Jesus. For selv om Jesus er sentral i Koranen, med helbredende evner og solidaritet med fattige, så tilsier muslimenes hellige bok at han ikke døde på korset. Dermed finnes det ingen arvesynd i islam. I kristendommen grenser dette mot blasfemi, så uenigheten er ikke uvesentlig. Like greit å ikke mase om det på bedehuset, hvis ingen spør.

Formell og reell makt

Historien om Pontius Pilatus er det likevel mye å lære av. Den viser at formell og reell makt er ikke alltid det samme. Du kan ha en posisjon, et verv eller en stilling som tilsier at beslutningen er din og ansvaret som følger også ditt. Men ulike forhold kan gjøre at makta likevel føles å ligge et annet sted. Egentlig er dette enhver beslutningstakers dilemma, i alle fall om de er ærlige med seg selv: Hvordan de skal sikre at beslutningene tas der de skal, av dem som er satt til å ta dem, og ikke blir formet av ytre press eller indre ustabilitet?

«Jeg er uskyldig i denne mannens blod. Dette blir deres sak», sa Pilatus til menneskemengden, overprestene og de eldste, ifølge evangeliet etter Matteus.

Slik viser historien også hvordan Pilatus prøvde å skyve ansvaret for beslutningen som var hans å ta, over på andre. Det var ikke den eneste gangen heller. På et tidspunkt, ifølge evangeliet etter Lukas, skal Pilatus ha ment at Jesus hørte til under domsmakten i Galilea, fordi han var derfra. Han prøvde å sende Jesus til Herodes, høvdingen der. Men selv om Herodes skal ha vært henrykt over å få møte denne jødenes konge som han hadde hørt så mye om, så fikk han ikke ut noen innrømmelser av skyld som gav ham grunn til å få Jesus dømt til døden. Jesus ble derfor sendt tilbake til Pilatus, og ble på nytt hans ansvar.

For meg ser det ut som Pilatus bare prøvde de enkleste veiene ut, særlig ved å skyve ansvaret for egen, ubehagelige beslutning på andre

Hvorfor føyde Pilatus seg når ropene fra folkemengden kom? Vi kan bare spekulere. Kanskje fryktet han å få dem mot seg i stedet. Kanskje var han historiens første populist, som bare lot folkemeningen lede seg heller enn å forsøke å lede dem.

Det farligste øyeblikket

Dette forstod jeg ikke som barn, heklende, på bedehuset, mens jeg hørte bibelhistorien. Men som voksen og mangeårig beslutningstaker ser jeg historien i et nytt lys: Nå er det for meg fortellingen om en mann som lot makta bli viktigere enn hva han brukte makta til. Posisjonen ble viktigere enn utøvelsen av den. Det er det farligste øyeblikket for enhver som er satt til å forvalte noe som helst av makt: Plutselig er du slave av posisjonen, og den er ikke lenger et redskap for resultatene du vil skape.

For å finne veier rundt, eller tvers igjennom, en krevende situasjon må du orke å få hylekoret mot deg i perioder. Det er ikke alltid slik at de som roper høyest representerer flertallet. Men for meg ser det ut som Pilatus bare prøvde de enkleste veiene ut, særlig ved å skyve ansvaret for egen, ubehagelige beslutning på andre.

Det hjelper ikke at han signerte dødsattesten, korset, med en siste hilsen som bærer tvetydigheten med seg til evig tid: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge». Skriv at det var noe han hevdet, ikke noe han var, sa jødenes overprester til Pilatus. «Det jeg skrev, det skrev jeg», svarte Pilatus (Johannes 19,22). Var det en siste hilsen, en innforstått frikjennelse av mannen han nettopp hadde dømt til døden? Aller mest virket det som Pilatus ønsket å frikjenne seg selv fra denne avmektige demonstrasjonen av makt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt