«På Palmesøndag skjer noe fenomenalt. Herren kommer med klar tale»
PÅSKE: På Palmesøndag skjer noe fenomenalt. Herren, som inntil nå helst har villet virke i det skjulte, kommer med klar tale.
NOE NYTT: Gjennom ekstatisk forventning skrider Jesus frem i fred. Det er en fyldestgjøring som foregår, ja; men også en opptakt til noe nytt, skriver Erik Varden. Denne visualiseringen tilskrives Pietro Lorenzetti, som levde fra 1280 til 1348.
Pietro Lorenzetti/Wikipedia
Til grunn for Den stille uke ligger Jesu forsikring om at alt som skjer er nødvendig. Han har forutsagt det hele: «Alt hva profetene har skrevet om Menneskesønnen skal gå i oppfyllelse. Han skal bli utlevert til hedningene og bli hånet og mishandlet og spyttet på. Og de kommer til å piske ham og ta livet av ham» (Lk 18:31-2). Med dette som formål, gjør han sitt inntog i Jerusalem.
Imperativet som styrer Jesu liv og død er ingen hemmelighet. Det åpenbares fra hans fødsel av, når Maria hører om sverdet som skal gjennombore henne. Evangeliet viser oss Jesu liv som en klart definert, lineær, fri framferd mot korset.
Guds Sønn er blitt menneske for å la seg ofre. Offeret må begås i Jerusalem. Jerusalem er ikke bare en teologisk metafor, et bilde på definitiv selvoppofrelse; det er et sted, først og fremst. Da noen velmenende fariseere (for jo, det fantes også sånne) advarte Jesus mot fiender og rådet ham til å gå i skjul, svarte han med paradoksal begeistring, ja, med en slags jubel: «Jeg må fortsette min vei, for det går ikke an at en profet finner døden andre steder enn i Jerusalem» (Lk 13:33).
