Ingebjørg Nesheim er flau, hun er også sannsynligvis indignert over Kjell Arild Pollestads innlegg angående kvinnelige prester. Det har hun selvsagt full rett til å være.
Jeg er også flau, men ikke over Pollestads innlegg. Jeg var og er jeg fortsatt inderlig flau over vår kirkes håndtering av registreringssaken, jeg er dypt rystet over de mange overgrepssakene som kommer for en dag, ja, listen over ting man kan bli flau over kan bli svært lang, dessverre.
Så feil kan man ta
Nesheim gir inntrykk av å ha stor innsikt i klosterlivet, jeg leser med forundring hennes analyse og blir flau på hennes vegne. Klosterlivet er i endring, sekulariseringen i Europa og også land i Asia er stor, barnekullene er blitt mindre og mindre. Alt dette fører til færre kall i de fleste ordensfamilier, noe som er et speilbilde av samfunnet. Nesheim hevder at de fleste klostre mer eller mindre er blitt gamlehjem og at man må «fylle opp» med importerte kall fra blant annet Asia. I følge hennes analyse skyldes dette, om jeg leser henne rett, at man ikke har kvinnelige prester. Ja, så feil kan man tydeligvis ta om man ser det hele utenfra.
Noen har venteliste
Det er riktig at kallene er færre, dette skyldes mange faktorer som jeg har nevnt ovenfor, men det skyldes ikke at man ikke har kvinnelige prester. Noen klosterfamilier har stor tilstrømming, andre ikke, og slik har det alltid vært i kirkens historie. Jeg kjenner til klostre i USA som har venteliste for å kunne inntre. Disse gruppene har det til felles at de er ikke tilhengere av kvinnelige prester.