«Jeg rødmer over Pollestads utgytelser»

«Kan kvinner være prester?» spør forhenværende dominikanerpater Kjell Arild Pollestad i et stort oppslått innlegg til forsvar for den «modige» kvinneprestmotstander Benjamin Anda (Vårt Land 21. mars). Svaret er gitt: Nei, det kan de ikke. Jesus var jo mann! Med Pollestads ord: « … like lite som en mann kan føde barn, kan en kvinne stå ved alteret og symbolisere Kristus. Grunnen ligger i selve inkarnasjonen. Gud ble mann. En kristendom som ser bort fra dette, ender i gnostisisme» (sic). Eller (hva muligens verre er) i sosialdemokrati, som Den norske kirke: «Sosialdemokratiet har fått en kirke etter sitt hjerte, og drivkraften i alt dette har fra kirkens side ikke minst vært de kvinnelige prestene. De liker fremdeles å ta på seg martyrminen for å få oss til å tro at de ikke fullt ut er akseptert, men sannheten er at det er de som i dag har definisjonsmakten i Den norske kirke. Til og med Skriften har til tider fått vikeplikt for feminismen.» Osv. osv.

Klostre blir rene gamlehjem

Til dette kan man svare: En mannsstyrt og skakkjørt kirke som den katolske, med en geistlighet som tviholder på sine privilegier og fortsetter å ignorere kvinners kall til forkynnelse, som den har gjort gjennom det meste av sin historie, er dømt til en videre marginalisering i samfunnet. Det betyr at legfolk vil fortsette å forlate Den katolske kirke i strie strømmer, slik at de geistlige som heller vil ha tomme kirker enn kvinner ved alteret, etter hvert får det som de vil. Det er jo ikke bare i Den norske kirke at kirkerommene tømmes. I et erkekatolsk land som Italia er påfallende mange kirker stengt eller tatt i bruk for andre formål, også på grunn av en skrikende mangel på prester og ordensfolk. Ikke minst blant kvinner er mangelen på kall blitt et stort problem. Ikke så rart, kanskje, etter århundrers tilsidesettelse og krav om underordning. Et nylig eksempel er pave Benedikts forfølgelse av de amerikanske ordenssøstrene, som ble straffet og satt under Vatikanets administrasjon for å ha uttalt seg for fritt og «feministisk» i enkelte spørsmål. Resultatet er at mange klostre er blitt rene gamlehjem, og man må ty til Asia for å hente inn nye krefter.

Legfolk vil fortsette å forlate Den katolske kirke i strie strømmer, slik at de geistlige som heller vil ha tomme kirker enn kvinner ved alteret, etterhvert får det som de vil

Johannes Paul IIs «definitive lære»

Men Pollestad hever seg over den slags og slår heller trumfkortet i bordet, nemlig pave Johannes Paul IIs «definitive lære» om ordinasjon av kvinner: «For å fjerne all tvil i en så viktig sak, en sak som henger sammen med selve Kirkens guddommelige konstitusjon, og i kraft av mitt oppdrag om å ‘styrke brødrene’, kunngjør jeg at kirken ikke har noen autoritet til å gi prestevielse til kvinner, og at denne avgjørelse skal anses som den endelige av alle troende i Kirken», skrev han i Ordinatio sacerdotalis i 1994. Og slik er det blitt. Ingen av hans etterfølgere, pavene Benedikt og Frans, har vist mine til å ville revurdere en lære som av mange etter hvert oppfattes som ufeilbarlig. For alt man vet, kan den ha bidratt til at Johannes Paul II ble helligkåret i ekspressfart, på tross av flere skandaler knyttet til hans navn. Det gjelder ikke minst hans behandling av overgrepssakene som strømmet inn under hans pontifikat. Den dreide seg i ett og alt om å beskytte kirkens renommé og er blitt kalt den største skandalen i Den katolske kirke siden reformasjonen.

[ Benjamin Anda sier han har varslet ]

Nedlatende tone

Men helgen er han blitt, og et sannhetsvitne for en mann som Kjell Arild Pollestad, som ikke legger bånd på seg i sin raljering over Den norske kirke, hvor «prestegjerningen er i ferd med å bli et kvinneyrke» – verre kan det åpenbart ikke bli. Hans nedlatende tone er dessverre ganske gjenkjennelig i enkelte katolske kretser. Dog finnes det en del katolikker, som undertegnede, som vil rødme over Pollestads utgytelser og finne trøst i at han ikke lenger er dominikaner.