Åste Dokka diskuterer i VL 16.03 «refortryllingen». Ordet beskriver en utvikling der ånd og materie, som sekulariseringen adskilte, gjenforenes. Dokka spør hva denne utviklingen betyr for kristen tro. Hun distanserer seg fra «mange (som) ser åpningen mot en besjelet virkelighet som en seier for kristen tro». Men hvem er disse?
Jeg er en del av et kirkelig miljø som har vært opptatt av refortryllingen og diskutert hvordan kirken kan møte den, siden slutten av 1980-tallet. Utgangspunktet var et mandat fra Kirkemøtet i Den norske kirke. Anliggendet har etter hvert utvidet seg økumenisk, og organisasjonen Areopagos har blitt et viktig nedslagsfelt for det.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/BB6X75YU35BE7HAVJJXZZ7R3YM.jpg)
Et mulighetsrom for kristen tro
Miljøet har ingen illusjoner om at refortryllingen automatisk åpner kirkedørene for folk flest, men har spurt hva kirken kan avlære og innlære for bedre å kunne møte denne dreiningen i kulturen. Det ser den nye åpenheten som et mulighetsrom for kristen tro, som det er viktig at kirken går inn i. Dokka ender på samme sted selv, og mener at kirkens utfordring er ikke å finne opp nye døgnfluer, men «å stille opp noe substansielt i døråpninga». Jeg er enig, og mener at utfordringen går både på teologi og praksis.
Refortryllingen fører til at folk i økende grad gjør erfaringer av noe annet, noe større. Et viktig spørsmål er da hvordan disse erfaringene kan tolkes som gudserfaringer, og i neste omgang som erfaringer av kirkens Gud
«Kristendommen er ikke rasjonell, men den er heller ikke magisk», skriver Dokka. Et viktig spørsmål er: Hva er den da? Svaret kan ikke være noe annet enn at kristendommen er først og fremst erfaring. Dernest er den tilbedelse/bønn og diakoni.
Erfaringer av noe større
Den sekulære kulturen utfordrer den kristne troen ved at den smalner rommet for gudserfaringer. Refortryllingen fører til at folk i økende grad gjør erfaringer av noe annet, noe større. Et viktig spørsmål er da hvordan disse erfaringene kan tolkes som gudserfaringer, og i neste omgang som erfaringer av kirkens Gud. I VL 22.03 gir Øivind Varkøy et godt eksempel på hvordan kunsten kan bidra til dette. I Areopagos har vi særlig understreket hvor viktig det er at kirkens folk møter andres erfaringer på en åpen og respektfull måte. Samtidig arbeider vi for at kirken kan legge til rette for slitesterke kristne trospraksiser som kan gi folk hjelp til å tolke sine erfaringer som gudserfaringer, og gi nye erfaringer.