Kommentar

«Kristendommen er ikke rasjonell, men den er heller ikke magisk»

Mange ser åpningen mot en besjelet virkelighet som en seier for kristen tro. Det er å ta munnen for full. Men det ligger like fullt en mulighet i refortryllingens oppsving.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For over hundre år siden skrev sosiologen Max Weber om avfortryllingen av tilværelsen. Og vi kan fortsatt kjenne mekanismene: Langsmed sekulariseringen av samfunnets institusjoner og fellesarenaer, løper også en endring i virkelighetsforståelsen. Vi blir rasjonalisert, mennesket bemektiger seg hele verden gjennom kunnskap og kontroll. Tingene og fenomenene er ikke lenger bærere av mening, porter til undring eller noe større og annet enn seg selv. De er materielle, produkter av naturen eller menneskers arbeid, og kan ikke leses som tegn på noe annet enn det.

I folkeeventyrene og bibelfortellingene snakker dyra, og de anonyme gjestene viser seg å være engler. I alle ting lå muligheten for noe annet. Slik er det i folkekultur og de fleste religiøse virkelighetsforståelser. Det materielle og mellommenneskelige er ikke bare det, men kan også være mysterier i verdslig innpakning, steder for kontakt eller bærere av mening. Dermed kan alt fra realpresens i nattverden til relikviekulter inngå i troslivet. Ikke bare alle, men også alt, er mer enn det du ser. Alt er gave, alt er tegn.

Å være opptatt av Dawkins er pubertalt, nå er det tidebønn, sirkelpust og røkelse som gjelder

—  Åste Dokka

Refortryllingen brer seg

I det siste har jeg lagt merke til at flere peker på at det, utenfor den kristelige sfæren, skjer en dreining mot en forståelse av verden som fortryllet. Den refortrylles. Det nyeste nummeret av det norske katolske årsskriftet Segl er ett eksempel, svenske stemmer som Eric Schüldt og Joel Halldorf er andre. Jeg husker ikke nøyaktig, men kanskje har jeg selv vært innom tematikken.

Vi har lagt bak oss noen tiår med hard ateisme og målrettet dereligiøsifisering av offentlige arenaer og samtaler. Nå er hjertene beredt for noe annet. Å være opptatt av Dawkins er pubertalt, nå er det tidebønn, sirkelpust og røkelse som gjelder. For mennesket lengter etter noe mer.

Og selv om det lenge har vært snakket om alternativ-bølge og nyåndelighet, breier slike tendenser seg stadig mer i mainstream-kulturen. Påvirkere som Sophie Elise Isachsen skriver om manifestering, Jordan Peterson snakker om Bibelen, tenåringer ønsker seg krystaller til jul, sjamanisme er ikke lenger bare noe for urfolk og Jung har blitt et hett navn i selvhjelpslitteraturen.

Endelig!

Denne dreiningen har betydning for kirkene og for den offentlige samtalen om kristendom. Den ortodokse kirke er alternativmessen for menn, sa psykolog Peder Kjøs til Dagens Næringsliv for et halvt års tid siden. Unge mennesker finner veien til de historiske kirkene i større grad enn tidligere, og lavkirkeligheten åpner seg for de lange historiske linjene.

Jeg hørte nylig en forfattersamtale i Sverige, der det ble sagt at frikirkene har begynt å interessere seg mer for kunst- og kulturlivet. De ser at kunsten er en åpning mot noe annet enn det reduksjonistiske og kommersielle, noe som transcenderer den grå hverdagen. Det kristelige håpet her, er at når døra først er åpen, kan det kristelige lettere få innpass: En allianse med kunsten åpner menneskehjertet for kristen tro.

Det lyser i øynene på kristne som snakker om refortrylling. Endelig en interesse vi kan nyttegjøre oss! Vender folk bare tilbake til barndommens verden av Narnia og Tolkien, vil de forstå at verden er mye mer enn det vi ser. Med andre ord: At verden og menneskene i den er Guds. At det som ser ut som tilfeldigheter eller naturlover alt sammen er resultat av en skaperhånd, av en ånd, at Guds pust finnes og trekker været i verden.

Kristendommen er ikke rasjonell, men den er heller ikke magisk

—  Åste Dokka

Men det stemmer selvsagt ikke. Et blikk for magi, en åpenhet for undring, innebærer ikke automatisk noen bekjennelse til den treenige Gud. Og som ikke det var nok, en god del kristne apologeter har argumentert for det motsatte i flere tiår: Kristendommen er rasjonell og velbegrunnet, helt ulik den svermeriske nyåndeligheten.

Før vinden snur neste gang

Etter min mening er begge deler feil. Kristendommen er ikke rasjonell, men den er heller ikke magisk. Å komme tilbake til en slags før-moderne virkelighetsoppfatning er faktisk ikke mulig for oss, like lite som det er mulig å bli steinaldermenneske på andre måter. De fleste av oss har et grunnleggende mekanisk og materielt syn på verden, og kommer til å fortsette å leve i 2023 med hode og kropp.

Ordet refortrylling har samme klang som foryngelse eller rehabilitering eller oppussing: Vi skal liksom gjenreise noe, ta tilbake noe tapt. Men når noe er over, så er det vel rett og slett over? Om du har tilgang på all verdens botox, vil det ikke gjøre deg udødelig, ei heller gjøre deg ung. Vi kan ikke komme tilbake. Eden er stengt, og engler vokter inngangen med glødende sverd.

Men er det likevel mulig å se noe positivt i den nye åpenheten, også for kirka? Ja, det tror jeg. Pendelen var inntil ganske nylig langt ute i nyateistisk dogmatisme. At den svinger tilbake for den store hopen, viser en modning i helhetsforståelsen av tilværelsen. Å holde noe tankemessig åpent er nesten alltid bedre enn å lukke det. Det gjør det også mulig å se ting en før var blind for, og å ta egen eksistensiell og estetisk lengsel på alvor. Utfordringen for kirka er å stille opp noe substansielt i døråpninga, noe som alltid har vært sant, godt og vakkert, og som derfor kommer til å forsette å være det også etter at vinden snur neste gang.

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar