«Ingen selvfølge at norske partier skal finansieres av mine eller dine skattepenger heller»

Silje Hjemdal (Frp) etterlyser en debatt om tilskuddsordningen for tros- og livssynssamfunn og beklager seg over at ingen av de andre partiene vil ta den. Vi tar gjerne den debatten, slik vi har gjort flere ganger tidligere.

Hjemdal mener det er på tide at vi «avskaffer ordningen hvor skattebetalerne skal stå ansvarlig for å finansiere enkeltes tro eller livssyn.» Jeg vet at Hjemdal kjenner godt til tilskuddsordningen og hvorfor den er som den er, men måten hun fremstiller den i innlegget sitt er egnet til å villede, og det er derfor behov for en kort forklaring.

Kan ikke favorisere Den norske kirke

Tilskuddsordningen for tros- og livssynssamfunn er ikke innført som en støtte til «enkeltes tro eller livssyn». Det er en konsekvens av norske politikeres ønske om å støtte ett konkret trossamfunn økonomisk, Den norske kirke. Staten kan ikke favorisere Den norske kirke ved kun å støtte dem. Det vil være som om kun Arbeiderpartiet mottok partistøtte, mens Fremskrittspartiet og Rødt skulle klare seg uten. Derfor mottar de andre tros- og livssynssamfunnene en kompensasjon for støtten som bevilges Den norske kirke. Tilskuddet tilsvarer støtten Den norske kirke mottar, fordelt på antall medlemmer.

Som analogien ovenfor antyder så er ikke tros- og livssynssamfunn alene om å motta tilskudd eller støtte i Norge. Den norske modellen er utformet slik at et bredt spekter av organisasjoner i varierende grad finansieres av folket via det offentlige.

Tros- og livssynssamfunn er ikke spesielle i så måte. Alt fra idrettslag, kulturforeninger og naturligvis politiske partier, er inkludert i denne norske fordelingsmodellen. Disse midlene kommer ikke i stedet for dugnader og annen frivillig innsats, de kommer i tillegg, og gjør at disse organisasjonene kan få til enda mer enn de ellers ville klart.

Den norske modellen er utformet slik at et bredt spekter av organisasjoner i varierende grad finansieres av folket via det offentlige

Gir liten mening å bruke «kjøttvekten»

Denne ordningen fungerer godt. Man kunne argumentert med at tilskuddet til tros- og livssynssamfunn har en mer solid forankring hos skattebetalerne ettersom mer enn 80 % av befolkningen er medlem av et tros- eller livssynssamfunn enn mange andre økonomiske overføringsordninger, men det gir liten mening å bruke «kjøttvekten» som målestokk for tilskudd og støtte. Med en slik tankegang ville vi blitt fattigere på mange vis. Hvem kan for eksempel forestille seg 17. mai-tog uten skolekorps, og det er ingen god idé å stenge operaen fordi man ikke selv benytter seg av den.

Hjemdal spekulerer i om ikke tros- og livssynssamfunnene ville fått et løft av å miste tilskuddsordningen. Det er en fascinerende tanke. Dersom religions- og livssynsfelleskap i Norge ville fått en større følelse av tilhørighet, eierskap og samhold om de ble fratatt tilskudd, kan det kanskje gjøre like mye godt for det norske partisystemet om partiene mistet sin støtte, og i større grad måtte basere seg på innsamlingsaksjoner og dugnader? Det er slett ingen selvfølge at norske partier skal finansieres av mine eller dine skattepenger heller, og denne støtten er adskillig større per medlem enn tilskuddet medlemmer av tros- og livssynssamfunnene utløser.

Kanskje det kan gjøre like mye godt for det norske partisystemet om partiene mistet sin støtte?

Fordelingsmodellen fungerer utmerket

Vi er imidlertid glade for at politiske partier mottar partistøtte slik at de kan bidra til å berike det norske demokratiet. Det er ett av utallige gode eksempler på at den norske fordelingsmodellen fungerer utmerket. Tros- og livssynssamfunnene i Norge er også en del av vårt rikholdige og robuste sivilsamfunn, og gir mye tilbake til sine medlemmer så vel som samfunnet for øvrig.

Man må gjerne være prinsipielt motstander av den norske modellen, og tenke at sivilsamfunnet skal basere seg utelukkende på pengegaver, medlemsavgifter og frivillig innsats. Hvorfor akkurat tros- og livssynssamfunnene skal nektes å være en del av den norske modellen, fortjener derimot en bedre forklaring enn den Hjemdal leverer.

[ Krisetelefonar får statsstøtte – men må framleis kutta ]