«Kan kvinner være prester?»

Ifølge dikteren Baudelaire finnes det «bare tre hederlige mennesketyper: Presten, krigeren og poeten. De andre er skapt for å ha et yrke.» Hederlige eller ikke – dikteren har rett i at det å være prest ikke er et «yrke», langt mindre en «jobb»; det er en særegen måte å være menneske på. Det samme gjelder krigeren og poeten.

I Den norske kirke er det blitt et yrke å være prest. En dame kan si at hun «jobber som biskop». I katolske ører lyder dette besynderlig, for det som særmerker både biskopen og presten, er ikke hva han gjør, men hva han er. Han er viet til en tjeneste der han stiller sin egen person helt og fullt under en Annen. Når han forkynner ordet og bærer frem brødet og vinen, gjør han det in persona Christi, som det heter i tradisjonen, han taler og handler på vegne av Kristus. Rituelt uttrykkes dette i selve kirkerommet, i alteret han står ved, i skrudet han bærer, i bevegelsene han gjør og i de rituelle ordene han uttaler. Helt frem til 1960-tallet var det også i Den norske kirke utenkelig at presten skulle si eller gjøre noe som ikke var foreskrevet i alterboken. Den var en del av norsk lov. Bare på prekestolen hadde presten lov til å bruke sine egne ord for å forkynne Guds.

Relativisering av tradisjonen