«Hva har Asbury-vekkelsen og Sophie Elise til felles?»

Vis meg hvordan du manifesterer, oppfordrer Sophie Elise sine lesere og følgere. Å manifestere handler om å benytte tankens kraft til å få noe til å skje i det virkelige liv. Å realisere ens ambisjoner, eventuelt legemliggjøre sine tanker, ved å gjenta disse ideene eller forestillingene mange nok ganger mentalt. Holde fokus på målene, for å sikre at prioriteringene er i orden.

Det er sterke strømninger i psykiatrien nå som trekker i motsatt retning, at vi heller skal bruke kroppen til å overbevise sinnet. Vi kan ikke tenke oss til endring, vi må leve oss til endring. Det handler om å erkjenne at vi ikke er hjerner i en beholder, men hele mennesker. Derfor tror jeg dessverre at manifestering er bortkastet tid. Likevel sympatiserer jeg sterkt med intensjonen bak fenomenet, som jeg tolker som en lengsel etter å ta bolig i virkeligheten. Flytte fra bildeverdenen hvor mesteparten av livet til mange unge foregår, til den virkelige verden, og bruke kroppen som flyttelass. Sophie Elise har hatt oppholdssted i det digitale lenge, og har sagt at hun bruker 1 million kroner årlig på utseendet, altså på masken hun stiller ut der. Kanskje hun og hennes følgere er lei av bilder og overflate.

Dessverre tror jeg at manifestering er bortkastet tid. Likevel sympatiserer jeg sterkt med intensjonen bak fenomenet, som jeg tolker som en lengsel etter å ta bolig i virkeligheten.

Bildeverdenen og kroppen

Å manifestere kan nemlig bety å gjøre håndgripelig, eller palpabelt, etter manus, latin for hånd. Kanskje er det nettopp det tilhengerne av manifestering ønsker? Å gjøre det som alltid unnslipper til noe håndgripelig, jordnært. Knausgård skrev for over 10 år siden: min grunnfølelse er den av at verden forsvinner, at livene våre fylles av bilder av verden, og at disse bildene stiller seg mellom oss og verden, som på grunn av dem blir lettere og lettere og mindre og mindre forpliktende (Min kamp 6, side 803). Han skriver senere at før eller siden vil det som foregår i bildehimmelen søkes nedsenket til jorden, for å gjelde der. Det kan tenkes at det er oppstått en tretthet av bildeverdenen, et ønske om manifestasjon, inkarnasjon, og at det er bildeverdenens mest fremtredende innbyggere som leder an.

Sosiolog Hartmut Rosa er også opptatt av kropp.

Mobilskjermen skaper the culture of the lowered gaze, og det innebærer en radikalt annerledes måte å være i verden på

De som er lykkeligst, er de som glemmer kroppen sin, skriver han, eller slik jeg forstår det, fullt bebor den. Den er ikke et skall som må manipuleres til å gi samsvar, den er meg, og den er min kontaktflate med verden. At vi er kropp hensetter oss i et fundamentalt slektskap med verden. Det er kun gjennom å på ulike måter få det slektskapet, det båndet til å vibrere, at vi føler oss hjemme i verden – opplever Resonans. Å leve kroppsløst i det digitale blir naturligvis utilfredsstillende, for det fratar oss en rekke muligheter for Resonans. Mobilskjermen skaper the culture of the lowered gaze, og det innebærer en radikalt annerledes måte å være i verden på, enn den av det oppadvendte blikk.

Vi har levd i den digitale illusjonen lenge, og der har vi kontroll. Det vi ble lovet ble ikke innfridd, det ble ikke slik vi ville

Asbury: La oss gjøre noe ekte

Wilmore er en liten by i Kentucky med omkring 6.000 innbyggere. Den huser et lite universitet hvor det kreves at studentene deltar på gudstjeneste med jevne mellomrom for å oppnå studiepoengene sine. Et slikt pliktløp av en gudstjeneste for halvinteresserte studenter ble avholdt 8. februar i år. I etterkant valgte en håndfull studenter å snu i døra, for å gå frem til alteret igjen for å be og synge salmer. Siden da har over 100.000 mennesker fra hele verden vært innom dette auditoriet i en liten distriktsby i Kentucky. Kjendiser, kristne og ikke-troende, har oppsøkt bevegelsen, men ikke fått innvilget scenetid. De har takket nei til store nyhetskanaler, og benytter ikke en eneste skjerm, ikke engang for å tilgjengeliggjøre sangtekstene, noe så godt som alle lavkirkelige forsamlinger gjør i dag. Det sjokkerende er at det er den digitalt oppfostrede gjengen, «generasjon Z» som leder an, en generasjon mange har gitt opp. Nå leder de samme studentene, tidligere avfeid som digitalt neddopet og ridd av engstelse, en hel kristenverden i nedstrippet, jordnær lovsang. Ingen pomp, ingen prakt, kun gamle kristne praksiser. Lovsang, bekjennelse av synder, bønn, og avskrudde mobiltelefoner. En prominent kristenleder, Pete Grieg omtalte beveggrunnen for sensasjonen slik: «Let’s do something real for a change».

Vi har levd i den digitale illusjonen lenge, og der har vi kontroll. Det vi ble lovet ble ikke innfridd, det ble ikke slik vi ville. Nå sprekker Illusjonen og de hardest rammede, generasjon Z, ønsker kanskje å melde flytting tilbake til virkeligheten.

[ Åste Dokka: «Det er ikke rart at ungdommer søker nyreligiøse uttrykk for sitt eksistensielle trøkk» ]