Som konservativ kristen opplever jeg meg ofte misforstått. Hva kan gjøres for at konservative skal kjenne seg forstått? The Rise and Triumph of the Modern Self av Carl. R. Trueman har hjulpet meg i å tenke gjennom dette. Jeg vil gjerne dele noen av mine refleksjoner her.
Jeg tror mye handler om en grundigere forståelse av tiden vi lever i. Å kunne se kritisk på hvordan vi alle sammen typisk tenker i dag. Spørsmålet om identitet, som det å være lesbisk eller kristen, er viktig. Jeg skal prøve å forklare mine tanker rundt det.
Ny måte å definere identitet
Vi lever i en enestående tid. For i dag definerer vi ofte hvem vi er mest ut fra følelsene og intuisjonene våre enn i det utenfor oss selv som yrke eller religion. Det er ved å gi utrykk for det som er inni oss at vi lever ut vår identitet. Noe annet kan bli forstått som å leve en løgn.
Når det inni oss får bestemme så mye av identiteten vår, får dette en rekke konsekvenser. Kanskje er seksuell lyst noe av det mest tydelige inni oss. Derfor blir spørsmål om seksualitet for noen også et spørsmål om identitet. At det handler om identitet, er derimot en antagelse. Det er ofte ikke en bevisst antagelse, men en som tilhører vår tids tankemønster. Når to ulike tankemønster møter hverandre, kan det å forstå hverandre være svært krevende.
Vi trenger også å føle oss som en del av et samfunn og vil derfor enten knytte identiteten til hvordan samfunnet er eller forvente at samfunnet gjenkjenner oss.
Når følelser er det som overbeviser oss om vår faktiske verdi, så vil andres bekreftelse være uunnværlig. Alle har en uendelig stor verdi og den blir ikke påvirket av hva andre tenker om den
Følelser bestemmer ikke vår verdi
Vi konservative blir ofte beskyldt for å rakke ned på menneskeverdet når vi ikke anerkjenner samkjønnet ekteskap. For å tydeliggjøre vår mening har vi ofte pekt på Bibelen og sagt at alle mennesker er skapt med uendelig stor verdi, i Guds bilde (1 Mos 1, 26-27). Men hvorfor ser det ut som meningsmotstanderne ikke tror på oss?
Jeg tror det er fordi verdigheten i dag er blitt en del av vår psykologi. Når følelser, som å føle seg verdifull, er det som overbeviser oss om vår faktiske verdi, så vil andres bekreftelse være uunnværlig. Det er et krav som jeg mener er for stort og derfor gir oss mange vonde erfaringer. Jeg vil holde fast på at alle har en uendelig stor verdi og den blir ikke påvirket av hva andre tenker om den.
Anerkjennelsen av visse identiteter og utelukkelsen av andre blir styrt av samfunnets umiddelbare oppfatning. Vitenskapelig overensstemmelse er ikke et nødvendig krav i dette. Andre faktorer spiller heller inn på å overbevise oss, for eksempel hvorvidt noen ser ut til å ha en offerrolle. Dette opplever jeg som krevende å imøtekomme.
Ens egen moral hevdes derfor over en annens, og det er vanskelig å forstå en annens oppfatning som noe annet enn et utrykk av følelser og preferanser
Moralen flyttes innover
Moralen er også blitt flyttet innover. Vi tenker derimot om den som om den har en objektiv autoritet uten at den egentlig har det. Språket vårt avslører dette når vi begrunner ting i at det er riktig fordi «det føles riktig». Dette er en utfordring hele samfunnet har, ikke enkelte grupperinger. Jeg tror mangelen på en felles tenkemåte er årsaken.
Medlemmer av en religion har tradisjonelt sett hatt en viss felles måte å forstå seg selv og verden på, men slik er det ikke i dag. Ens egen moral hevdes derfor over en annens, og det er vanskelig å forstå en annens oppfatning som noe annet enn et utrykk av følelser og preferanser. Dersom en for eksempel velger å si nei til samkjønnet ekteskap er det sannsynlig at flere vil tolke at personen valgte det ut fra grunnløs preferanse, ikke en overbevisning bygd på noe fast og objektivt. Derfor, når noen sier noe som et dominerende flertall i samfunnet er uenig i blir det til at det forkastes som en irrasjonell og fordomsfull preferanse. Det gjøres ved bruken av ordet fobi i ulike settinger (transfobi, islamofobi osv.).
LHBT+, Thor Magne Selands bruk av ordet homofobi og Tore Renbergs utleggelse og karakterisering av noen som «kjærlighetsforakterne» er symptomer av et større problem. Jeg tror selve problemet er et tankemønster, som må kritiseres. Jeg mener det er viktig at kirkens medlemmer, og hvert fall dens ledelse, har en grunnleggende forståelse om vår tid for ikke å ende opp i denne type retorikk. Den er fiendtliggjørende og feil. Vi trenger å forstå dette bedre skal vi kunne leve med hverandre i to forskjellige syn i kirken.
[ Strid i bispedømmeråd: Ber nestleder beklage eller trekke seg ]