Litt mye Møllers tran, Arnfinn Eng?

Kunne ikke vært mer uenig, skriver Arnfinn Eng, i et motsvar til min spalte «Quo vadis, kirken», i VL 12. februar. På selve Valentinsdagen, som han understreker flere ganger, skrev jeg en betraktning om det jeg mener er en ærlig måte å snakke om det som skjer med kirka og gudstjenesten i vår tid. Personlig tror jeg kjærligheten har best kår i et klima der det er rom for å sette ord på det vi opplever og erfarer.

Kanskje lever jeg tettere på sekulariteten i arbeidet mitt som sykehusprest enn Eng gjør som menighetsprest. Han beskriver i alle fall en virkelighet jeg ikke kjenner meg igjen i.

Jeg forholder meg daglig til en verden som ikke lenger har kirken, troen, Jesus og Gud på kartet. Sånn er det bare. Men, som jeg også understreker i mitt innlegg, betyr det ikke at det ikke finnes tro, eller lengsel etter noe større hos menneskene. Det vi på et litt blomstrende kirkespråk kan kalle «en himmel over livet». Men «folk flest» trenger altså ikke kirken i livene sine. Å mene at de gjør det, men bare ikke forstår det selv, oppfatter jeg som manglende respekt for deres opplevelse av seg selv og sine liv. Det er en provoserende uttalelse, og bringer tanken hen på fordums misjonsvirksomhet. Han mener selvsagt ikke å være nedlatende overfor menneskers liv, men det er vanskelig å lese det annerledes.