Verdidebatt

Litt mye Møllers tran, Arnfinn Eng?

GUDSTJENESTE: Jeg tenker at kirken, i betydningen det gudstjenestefeirende fellesskapet av troende, kan dø ut. Det vil ikke si det samme som at Gud er død.

Kunne ikke vært mer uenig, skriver Arnfinn Eng, i et motsvar til min spalte «Quo vadis, kirken», i VL 12. februar. På selve Valentinsdagen, som han understreker flere ganger, skrev jeg en betraktning om det jeg mener er en ærlig måte å snakke om det som skjer med kirka og gudstjenesten i vår tid. Personlig tror jeg kjærligheten har best kår i et klima der det er rom for å sette ord på det vi opplever og erfarer.

Kanskje lever jeg tettere på sekulariteten i arbeidet mitt som sykehusprest enn Eng gjør som menighetsprest. Han beskriver i alle fall en virkelighet jeg ikke kjenner meg igjen i.

Aud Irene Svartvasmo (bildet) er ledende sykehusprest ved Diakonhjemmet Sykehus

Jeg forholder meg daglig til en verden som ikke lenger har kirken, troen, Jesus og Gud på kartet. Sånn er det bare. Men, som jeg også understreker i mitt innlegg, betyr det ikke at det ikke finnes tro, eller lengsel etter noe større hos menneskene. Det vi på et litt blomstrende kirkespråk kan kalle «en himmel over livet». Men «folk flest» trenger altså ikke kirken i livene sine. Å mene at de gjør det, men bare ikke forstår det selv, oppfatter jeg som manglende respekt for deres opplevelse av seg selv og sine liv. Det er en provoserende uttalelse, og bringer tanken hen på fordums misjonsvirksomhet. Han mener selvsagt ikke å være nedlatende overfor menneskers liv, men det er vanskelig å lese det annerledes.

Jeg forholder meg daglig til en verden som ikke lenger har kirken, troen, Jesus og Gud på kartet. Sånn er det bare. Men, som jeg også understreker i mitt innlegg, betyr det ikke at det ikke finnes tro, eller lengsel etter noe større hos menneskene

Gud er Gud om alle land lå øde

Eng ser gudstjenesten som pulsslaget som pumper det livgivende blodet rundt i kroppen. Når hjertet slutter å slå, dør kroppen. Enig. Men at gudstjenesten dør betyr ikke det samme som at Gud dør, slik jeg ser det. Det kan selvsagt hende at det er slik, men jeg håper ikke Gud har gjort seg avhengig av at gudstjenestene feires. Kirka med stor K, er større enn den kirka som er synlig. Gudsriket er like gjerne skjult som årer under jorden, som vind i treets krone – for å si det med Svein Ellingsen. Eller med Petter Dass: Gud er Gud om alle land lå øde. Gud er Gud om alle mann var døde.

«Folk flest» trenger altså ikke kirken i livene sine. Å mene at de gjør det, men bare ikke forstår det selv, oppfatter jeg som manglende respekt for deres opplevelse av seg selv og sine liv

Engs erfaring er at gudstjenestene oftest holder høy kvalitet. Jeg deler ikke den erfaringen. Jeg blir ofte nedstemt over det jeg opplever som slett håndverk. Likevel tror jeg at gudstjenesten «virker» uansett kvalitet på gjennomføringen. Jeg har trua på orda og sakramentene, for å si det slik. Jeg blir bare ikke spesielt glad av å gå i kirken. Dessverre.

Engs erfaring er at gudstjenestene oftest holder høy kvalitet. Jeg deler ikke den erfaringen. Jeg blir ofte nedstemt over det jeg opplever som slett håndverk

Jeg tror på alle tings gjenopprettelse

Jeg tenker at kirken, i betydningen det gudstjenestefeirende fellesskapet av troende, kan dø ut. Det vil ikke si det samme som at Gud er død. Men om så var, om det skulle komme til en ny langfredag og Gud døde nok en gang, medførte jo det noe fint sist det skjedde. Mye av det vi kan erfare i dette livet er underlagt hvetekornets lov, der det nettopp er døden som bærer livets mulighet i seg.

Det hadde vært fint om flere delte min interesse for kirka, for liturgier og kirkeårets gang, men jeg frykter ikke konsekvensene av at det ikke er tilfelle. Jeg tror på alle tings gjenopprettelse. Med eller uten ord og sakramenter. Med eller uten en siste troende på jorden. Når det kommer til Gud er jeg optimistisk. Så er jeg nok en smule resignert når det gjelder kirken. Jeg lever med det.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt