Det var 19. desember 2022. Norges klima- og miljøminister hadde nettopp, tilsynelatende euforisk, signert den historiske naturavtalen i Montreal i Canada. Scenelyset var satt og teppet gikk opp. Man skulle nesten tro at tidspunktet for Miljødirektoratets offentliggjøring av sitt avslag på Nye Veiers søknad om dispensasjon for E6 gjennom Lågendeltaet naturreservat i Lillehammer var skjebnebestemt, eller i det minste politisk bestemt.
Det var en god dag for Espen Barth Eide. Det kanadiske blekket var ikke engang tørt.
Det var ikke en like god dag for Lillehammerordfører Ingunn Trosholmen fra Arbeiderpartiet. Ordføreren uttalte at Miljødirektoratets vedtak var på grensen til absurd. Hun var forundret over at 15 år med planarbeid kunne vrakes av noen saksbehandlere i et direktorat. Riktignok etter at hun og hennes kollegaer i kommunestyret hadde vedtatt en vei som bryter med verneforskriften og naturmangfoldloven. Veien må fram, mente hun.
En ny fortelling
Da det nærmet seg nyttår, skjedde det noe merkverdig. Det kom snikende i vintermørket, og kunne i starten bare skimtes av særs våkne lillehamringer. De juleforspiste og feriedovne gikk det hus forbi. Det måtte bli et godt stykke ut i januar før flere av oss kunne ane tydelige konturer av en ny fortelling om Lågendeltaet. Budskapet lød: Med ny firefelts E6 gjennom naturreservatet går miljøet i pluss!
Nå ligner det hele en målrettet og nådeløs kampanje, der naturvernernes egne argumenter ble flådd og vrengt og deretter pent og pyntelig kastet inn i debatten, slik at vi, miljøbevegelsen, framsto som fiender av Lågendeltaet. Det hele ble kanskje utpønsket over juleakevitten?
Vi hadde merket oss at ordføreren eksperimenterte med å framstille ny E6-bru gjennom naturreservatet som en forbedring for de stakkars fuglene som nå sliter med E6-trafikken, godt støttet av en lokal fugleteller, en enslig biolog og distriktets lokalavis GD.
Vi lo litt av dette. Og vi hadde nok lagt merke til ordførerens nye slagord «for folk, fugl og fisk», men vi hadde ikke reflektert videre over det. Ikke før det var for seint. Slagordet spredte seg som ild i tørt gress blant arbeiderpartifolk og andre motorveientusiaster.
Nå ligner det hele en målrettet og nådeløs kampanje, der naturvernernes egne argumenter ble flådd og vrengt og deretter pent og pyntelig kastet inn i debatten, slik at vi, miljøbevegelsen, framsto som fiender av Lågendeltaet. Det hele ble kanskje utpønsket over juleakevitten?
[ Regjeringen åpner for ny E6 over Lågendeltaet i Innlandet: – Hyklersk, mener SV ]
Et gruset håp
Helt opp til klima- og miljøministeren nådde ordførerens glade budskap. Kampanjens gjennomslagskraft var et faktum. Men før den tid hadde ordførerens kampanje fått uventet lokal suksess. Vi gjorde jo det vi kunne for å motvirke den. Vi pekte på misbruk av fakta, vi forsøkte å avsløre hersketeknikker, vi mobiliserte forskere og fagmiljøer, vi konfronterte GDs manglende kildekritikk. Vi skrev leserinnlegg i søvne (de nettene vi fikk sove) og ble ekstra vare på hvem vi kunne støte på i butikken.
Allikevel; ministeren hadde bestemt seg for å kjøpe fortellingen om E6 som naturreservatets frelser. For folk, fugl og fisk. Han endret verneforskriften slik at veien kommer fram. I samme slengen gruset han sin egen troverdighet og det håpet naturavtalen tente i oss i førjulsdagene 2022.
[ MDG vil at regjeringen ikke skal kunne endre verneområder - må opp i Stortinget ]