Når jeg er i Danmark går jeg til gudstjeneste der. Det slår meg hver gang hvor inkluderende trosbekjennelsen er. For de sier «vi tror» og ikke «jeg tror». Nå på søndag var daglig leder i Hana til gudstjeneste i Gøteborg domkirke. Her brukte de og «vi tror».
I Hana kirke bruker vi to trosbekjennelser. Til vanlig bruker vi i gudstjenesten den apostoliske trosbekjennelsen men på høytidsdager bruker vi den nikenske trosbekjennelse og der sier vi «vi tror».
Den apostoliske trosbekjennelse er kanskje den eldste trosbekjennelsen vi har i kirken og den ble fremsagt av den enkelte katekumen i forbindelse med dåpen, derav «jeg tror».
Det er fellesskapet som sier det
Men nå sies den apostoliske trosbekjennelse normalt frem på de fleste gudstjenestene og det er alltid et fellesskap som sier den frem og dermed tenker jeg at den naturligste formen vil være «vi tror…». For det er først og fremst kirkens tro vi bekjenner. Og i et vi er jeg inkludert.
Jeg skulle ønske at vi kunne endret trosbekjennelsen fra et «jeg» til et «vi».
Jeg tror at å endre trosbekjennelsen fra «jeg tror» til «vi tror» vil være med å skape en mer inkluderende gudstjeneste
Hvorfor ønsker jeg en endring?
1. Den gudstjenestefeirende menighet feirer gudstjenesten som et felleskap og jeg mener at det mest adekvate uttrykket er «vi tror».
2. Herrens bønn er og i 1. person flertall. «Vår Far»
3. De andre trosbekjennelsene sies frem i 1. person flertall, for eksempel Nikenum.
4. Jeg antar og at det vil være enklere for den som sliter med troen, eller elementer i den, å kunne si «vi tror». Vi bærer frem menighetens tro.
5. Et «vi» vil ikke endre det teologiske innholdet i trosbekjennelsen.
6. Jeg tror og at den språkløse vil kunne kjenne seg mer ivaretatt av «vi tror».
7. Både i Den danske folkekirken og Svenska kyrkan kan en bruke flertallsformen.
En mer inkluderende gudstjeneste
Jeg tror at å endre trosbekjennelsen fra «jeg tror» til «vi tror» vil være med å skape en mer inkluderende gudstjeneste og en gudstjeneste for alle.