Hva skal vi leve for?

Hva skal vi leve av etter oljen, er et spørsmål som har blitt stilt og debattert mye de siste årene. Det er et viktig spørsmål, men et enda viktigere spørsmål er hva vi skal leve for. En seinsommerkveld i august padlet jeg utover sundet fra Langesund og nærmet meg Mølen. Det var nesten havblikk og sola stod fremdeles høyt. Ærfuglen fløy forbi i flokk og måkene var begeistret for tråleren som kom kjørende. Om ikke det var nok, dukket også hodet til en sel opp ikke langt fra kajakken. Da seig det innover meg: Det er dette som er livet. Det jeg dreiv med var ikke rekreasjon og en aktivitet som skulle lade batteriene for ny og produktiv innsats. Nei, det var livet selv som utspilte seg der ute på fjorden.

Det samme har slått meg under noen middager med venner. Samtalen glir og vi både bidrar, lytter til og ser hverandre. Maten er god og drikket likeså. Kvelden løfter oss og gir nye perspektiver og energi. Slike møter er meningen med livet.

Rett før jul fikk jeg også opplevelsen av at jeg var i kontakt med selve livet. Det var under julekonserten i Oslo domkirke hvor alle korene var samlet. Dyktige kirkemusikere, sangere og en fantastisk dirigent og domkantor gav oss musikk som satte følelsene i sving og både fylte kirkerommet og løftet domkirketaket. Timene i Oslo domkirke ble ikke først og fremst et avbrekk fra den travle julestria, men en stund som gav livet selv mening og farge.

[ Vårt Land: Viktig muslimsk likestillingsvedtak ]

Begrensende restriksjoner

Under årene med pandemi hadde livet vanskelige kår. Restriksjonene ble satt inn for å redde liv og skåne de mest sårbare blant oss. Samtidig begrenset myndighetenes tiltak muligheten vår til å leve. Universiteter, skoler og bibliotek ble stengt. Unge måtte sitte på trange hybler og ble ensomme. Konserter, teaterforestillinger, fotballtreninger og gudstjenester ble avlyst. Vielser ble utsatt og mange fikk ikke tatt avskjed med dem de var glade i. Samtidig var Vinmonopolet og mange butikker åpent i hele perioden. Dette har fått meg til å tenke på hva slags verdier som ligger til grunn for de politiske prioriteringene som ble gjort. Det var opplagt at vin-, kles- og møbelbutikker skulle være oppe, mens kultur, kirkeliv og menneskelige fellesskap ble nedprioritert. Hvorfor var det sånn? Hvorfor kunne det være relativt mye folk hos Clas Ohlson, Vinmonopolet og Rema 1000, mens dørene til kirkerommet var stengt? Ble det lagt godt nok til rette for det som er vesentlig for å leve?

Selvsagt må folk kunne få tak mel, melk og grønnsaker, men mennesket lever ikke av brød alene. Mange både har og kunne hatt behov for å gå inn i et annerledes rom som tegner opp en høyere himmel over livene og hverdagen vår. Hvor kjærlighetens forvandlende kraft står i sentrum. Å be en bønn, tenne et lys, eller få hjelp til å både tro og til å leve.

Selvsagt må folk kunne få tak i mel, melk og grønnsaker, men mennesket lever ikke av brød alene

Det som gir livet mening

Verdien av det som ikke kan måles, er vanskelig å fastsette. Det er en utfordring når samfunnet skal gjøre prioriteringer. Men verdier kan være grunnleggende og viktig for samfunnet, uten at det kan tallfestes eller skaper økonomiske verdier. Som verdien av en god middag med venner, den mediterende gudstjenesten, og den storslagne konserten eller naturopplevelsen. Der tiden står stille.

Til høsten er det valg, og de politiske partiene kjemper om våre stemmer. Jeg ønsker meg politikere som løfter fram verdier og skaper debatter med visjoner for samfunnet vårt. Som står for en politikk som gir oss muligheten til å leve livene våre og som gjør at vi selv kan fylle dagene og ukene med mening. Og jeg ønsker meg politikere som ikke automatisk prioriterer det som kan måles i tall og kroner og som gir oppmerksomhet der og da, foran det som egentlig bør prioriteres, menneskelige fellesskap og det som gir livet mening. Og så ønsker jeg meg flere politikere som erkjenner verdien av bidraget til folkekirken og andre tro- og livssynssamfunn, som hver dag er med på å skape gode lokalsamfunn og som prøver å hjelpe oss til å i større grad leve for hverandre.

Så har jeg en oppfordring til oss alle, meg selv inkludert: Å være mer til stede og se verden rundt oss. Å lytte til stillheten eller en rennende bekk, og heve blikket fra telefonen, mot fuglene og smilet og blikket til andre mennesker. Vi må forsøke å prioritere og ta vare på øyeblikkene som gjør oss selv og andre lykkelige. Å gi større rom for selve livet i hverdagen.

[ Kyrkja fekk bryllupsrekord etter dette grepet ]