Fosterforeldre må få flere rettigheter

Utgangspunktet for alle barn er at deres foreldre skal gi barna omsorg, trygghet og kjærlighet. I noen få tilfeller har foreldrene, enten for kortere eller lengre tid, ikke evne til å ta dette ansvaret. Ansvaret for barna blir da overtatt av staten, og den daglige omsorgen, tryggheten og kjærligheten blir ofte overtatt av fosterforeldre. Ni av ti barn som ikke kan bo hjemme med sine foreldre bor i fosterhjem. Fosterhjemmene er bærebjelken i barnevernet.

Å bli fosterhjem krever en lang prosess – hvor omsorgsevnen skal testes utførlig av statlige og kommunale myndigheter. Mange barn som bor i fosterhjem, har hatt det vanskelig. Det er en rekke årsaker som fører til at barn bor hos fosterforeldre, men alvorlig omsorgssvikt er den vanligste årsaken, og dessverre også vold og overgrep. Behovet barna har for god og trygg omsorg, trygghet, stabilitet og kjærlighet er derfor enorm.

Mange om ansvaret

Vi vet etter hvert mye om hvordan omsorgssvikt og vold og overgrep påvirker barn i et livsløpsperspektiv. Vi har også nå i stor grad sett den fysiske og psykiske uhelsen som preger voksne liv, hvor dette kan spores tilbake til volden og overgrepene de ble utsatt for i barndommen.

Når staten overtar omsorgsansvaret for barna, må også staten følge opp og sørge for tiltak til barnets beste. Det skjer heldigvis i de fleste tilfeller. Men vi er dessverre kjent med altfor mange saker hvor skole, helsetjenester, barnevern ikke evner å ta dette ansvaret sammen, og resultatet blir at barn i fosterhjem ikke får de tiltak de har behov for.

Ofte er dette situasjoner i forbindelse med samvær, der barnet motsetter seg samvær med foreldre, eller situasjoner med skolevegring. Fosterforeldre skal tilrettelegge og motivere, men de skal ikke bære ansvaret alene eller utsette barnet for tvang. De skal være den trygge omsorgspersonen som barnet har en tillit til, sette omsorgsfulle grenser, men ikke tvinge. Det er barnevernets ansvar å koble på faglig hjelp og koordinere med for eksempel skole og helsevesen, det er ikke fosterforeldrene som alene skal løse slike komplekse reaksjoner hos barnet.

Siden fosterforeldre ikke har rettigheter til å klage på offentlige tjenester på vegne av barnet, blir barnets rettsikkerhet i slike situasjoner svært dårlig og det har ingen som kan «stå på» for seg

Krevende samarbeid

Det blir i slike situasjoner ofte også samarbeidsvansker mellom fosterforeldrene og tjenesteyterne. Og siden fosterforeldre ikke har rettigheter til å klage på offentlige tjenester på vegne av barnet, blir barnets rettssikkerhet i slike situasjoner svært dårlig og det har ingen som kan «stå på» for seg. I slike situasjoner med samarbeidsvansker og konflikter opplever også fosterforeldre at det ligger en trussel fra barnevernet om at de må flytte barnet dersom de ikke skjerper seg, en trussel som noen ganger faktisk blir uttalt. Andre ganger blir det liggende uuttalt, men som en opplevd trussel på grunn av barnevernets makt til å endre alle forutsetninger uten at fosterforeldrene har noen rettigheter til å klage, eller få hjelp fra noen som kan hjelpe til med samarbeidsproblemene. Resultatet er dessverre altfor ofte at barnet blir flyttet. Blir utsatt for ennå et relasjonsbrudd, en ny omsorgssvikt denne gangen av det offentlige.

Vi i Fosterhjemsforeningen og Stine Sofies Stiftelse har følgende håp for året og de kommende år: De som påtar seg oppdraget som fosterforeldre må få rettigheter til å klage på offentlige avgjørelser og tiltak til barnet, kun da vil barn i fosterhjem få god rettssikkerhet. Barna som flytter til et fosterhjem trenger ro og trygghet og skreddersydd oppfølging – derfor må vi alle støtte opp om de som tar på seg det viktige samfunnsoppdraget som fosterforeldre og gir barna nettopp dette.

[ Kommuner varsler krise – har ikke boliger til nye ukrainere ]