Vi trenger et paradigmeskifte i arbeidslinja!

Arbeidslinja var opprinnelig et velferdspolitisk mål om at alle som kan jobbe, skal være i jobb. Retten til arbeid er nedfelt i menneskerettighetene og i grunnloven, og skal følges opp av politikere og av samfunnet. Det er det arbeidslinja handler om: at alle har noe å bidra med, og at vi som samfunn har plikt til å skaffe arbeid og la folk få bidra i arbeidslivet.

Siden 90-tallet har vi hatt det vi ofte kaller «den moderne arbeidslinja», en strammere arbeidslinje som fokuserer mer på plikten hver enkelt har til å arbeide enn retten samfunnet har til å skaffe arbeid. Det skjedde fordi utgiftene til trygdeytelsene økte, og samtidig så vi at vi kom til å bli flere eldre. Det snek seg inn begreper som at «det skal lønne seg å jobbe», og det ble vanligere å tenke at det ikke må bli for lukrativt med uføretrygd, for da vil flere velge det foran arbeid. Det ble vanligere å tenke at folk må motiveres til å jobbe gjennom å holde ytelser nede.

Utbygde velferdsstater har høyere arbeidsmotivasjon

Samtidig viser mye forskning det motsatte: At innbyggere i mer utbygde velferdsstater har høyere arbeidsmotivasjon. Det er altså tvert imot slik at det å ha trygghet i en velferdsstat som er der for deg hvis du blir syk, gjør deg mer motivert for å jobbe, ikke mindre. Trygge mennesker har mer overskudd til å gjøre en god jobb, lage et godt arbeidsmiljø og komme med nye ideer. Bruker du hverdagene dine på å bekymre deg for hva som skjer hvis du er så uheldig å bli arbeidsufør, har du mindre overskudd til jobben du skal gjøre.

Trygge mennesker har mer overskudd til å gjøre en god jobb, lage et godt arbeidsmiljø og komme med nye ideer

Likevel gjentas det ofte, særlig fra høyresida i den offentlige debatten, at det ikke må bli for lukrativt med offentlige ytelser som uføretrygd og sosialhjelp. Men en usannhet blir ikke mer sann om du gjentar den flere ganger. Folk blir ikke friskere av å få dårligere råd. Tvert imot kan du bli sykere fordi du må bruke all energi på å kreve rettighetene dine i Nav-systemet heller enn på å bli frisk. Og hvor mye er vi villig til å kutte for å vise at det skal lønne seg å jobbe? Livet utenfor arbeid skal også være et godt liv med gode hverdager. Ikke et liv som kun handler om å få endene til å møtes.

En arbeidslinje som gir arbeidsinkludering

Vi må tilbake til arbeidslinjas opprinnelige mål: Plikten vi som samfunn har til å skaffe arbeid og tilrettelegge for arbeidsdeltakelse også for mennesker som ikke kan yte 100 prosent til enhver tid. Noen har en lengre vei å gå for å få og beholde arbeid, og de skal få helhetlig oppfølging for å kunne stå i jobb.

Vi må ha en arbeidslinje som gir arbeidsinkludering. Det må bli mye lettere å kombinere ytelse med arbeid, og du må vite at du ikke taper penger på å øke andelen jobb. Vi må ha en tillitsreform i Nav som gir ansatte mulighet til å kunne følge folk tett og legge opp et løp som passer for den som sitter foran deg, ikke skjemaet ditt. Vi må ta tilbake arbeidsmarkedstiltakene i egenregi slik at vi kan sikre kvaliteten og innholdet, og ikke sette det bort til kommersielle aktører. Vi må ha ekstra tett oppfølging av unge under 30 år, for hver måned spiller en rolle for unge som står utenfor arbeidslivet og opplever veien inn som stadig lengre.

Det må bli mye lettere å kombinere ytelse med arbeid, og du må vite at du ikke taper penger på å øke andelen jobb

Vi må skifte fokuset fra at lønnet arbeid er den eneste anerkjente arbeidsinnsatsen, til å også inkludere for eksempel frivillig arbeid, i hjemmet og som pårørende. Også samfunnsarbeid skaper verdier i samfunnet vårt og for menneskene rundt oss.

Ingen blir friskere av å få dårligere råd

I FO er det mange sosialarbeidere som hver dag møter mennesker som er syke, men som likevel savner fellesskapet i å jobbe. Vi møter dem som har mista jobben og som prøver å finne en ny. Vi møter mange som nå i dyrtida vi lever i, sliter med å få endene til å møtes og kommer til sikkerhetsnettet vårt for jobb. Det er helt avgjørende at de ansatte vi representerer får møte folk med en innstilling om at de har ressurser, at de ønsker å bidra, og at hvis de ikke kan det, så skal de ha rett på økonomisk hjelp slik at de likevel kan ha et godt liv.

Dagens arbeidslinje er i ferd med å gjøre livet utenfor arbeid til et liv med dårlig økonomi og store bekymringer. Ingen blir friskere av å få dårligere råd, men mange kan bli sykere av det. Vi trenger en arbeidslinje med tillit til folk og til de ansatte som er satt til å hjelpe dem. En arbeidslinje som fokuserer på arbeidsinkludering og hvordan vi kan la flest mulig få mulighet til å jobbe. Vi trenger en arbeidslinje der vi husker at arbeid er en grunnleggende menneskerett, ikke noe syke mennesker skal piskes til.

Vi trenger et paradigmeskifte i arbeidslinja!

[ Emil André Erstad: Arbeidsfolk og røvarar i Kardemomme by ]