La oss heller snakke om diagnoser

Rina Mariann Hansen, Oslos byråd for arbeid, integrering og sosiale tjenester, kritiserer arbeidslinjen for å være utdatert og bidra til holde folk i fattigdom. Arbeidslinja er prinsippet om at det skal lønne seg å jobbe fremfor å motta trygd, og har blitt brukt for å holde trygdenivået på sosiale ytelser nede.

De som står utenfor arbeidslivet over tid kan få to typer langvarige ytelser som skal kompensere for manglende arbeidsinntekt. Har man en helsemessig begrensning, kan man motta helseytelser. Har man ikke slike begrensninger, kan man få sosialytelser. Helseytelsene gir større utbetalinger enn sosialytelse. Dette skillet er logisk nok – man skal ikke straffes økonomisk for å ha helseproblemer, og de som ikke har helseproblemer skal motiveres ut i arbeidslivet hvor man får en bedre inntekt.

Men en utilsiktet slagside ved dette skillet er at inngangsporten til den beste økonomiske sikringen er å være definert som syk. Dette harde skillet i trygdesystemet gjenspeiler ikke noe klart skille der ute hvor livet leves. Og her kommer vi til kjernen i problemet i norsk trygdepolitikk: At man antar et likhetstegn mellom diagnose og funksjon. Det stemmer ikke.

Det er ikke arbeidslinja som er problemet for trygdemottakerne. Det er skillet vårt mellom helseproblemer som uforskyldt og sosiale problemer som noe man kan motiveres ut av, som skyver uforholdsmessig mange ut av arbeidslivet

Man kan fungere godt i et langt arbeidsliv, også i toppjobber, med en psykiatrisk diagnose. Det understøttes ikke bare av enkelthistorier i media, men av flere tiår med forskning på helse og arbeidsliv.

Du trenger ikke lete lenge blant saksbehandlere i NAV før du finner noen som kan fortelle hvordan systemet sykeliggjør brukere som egentlig har sammensatte sosiale problemer. Problemet er at det ikke finnes en boks man kan krysse av for disse i skjemaet, for å få rett til tilstrekkelig økonomisk sikkerhet. Uavhengig av om diagnosen er reell eller ikke, kan helseproblemene ha startet som en reaksjon på en utålelig sosial situasjon som er like lite selvforskyldt som en medisinsk diagnose.

Hvor de sosiale problemene slutter og helseproblemene begynner

Vi vet at det går sosiale skillelinjer i befolkningens helse, hvor de med lav sosioøkonomisk status også har dårligere helse. Vi vet også at personer som blir stående utenfor arbeidslivet har høyere risiko for alkoholisme, psykisk og fysisk sykdom og tidlig død. Hvor de sosiale problemene slutter og helseproblemene begynner vil i mange tilfeller være umulig å fastslå, og det er heller ikke hensiktsmessig når vi vet det vi nå vet om disse sammenhengene.

Det låser mennesker som har et OK funksjonsnivå i en situasjon hvor de ikke må bli «for friske», og holder mennesker med lav funksjon i en posisjon hvor de stadig må forsvare sitt behov for hjelp

Det nåværende skillet mellom hvem som er i en uforskyldt begrensende livssituasjon og ikke, faller dermed på sin egen urimelighet. En skandinavisk eksperimentell studie av fastlegers vurderinger av en pasienter med muskel- og skjelettplager utløste 31 ulike diagnoser blant legene. Det illustrerer hvor krevende det er å skulle sette en meningsfull diagnose på et sammensatt symptombilde, og at diagnosen ikke kan behandles som en sementert tilstand med et gitt funksjonsnivå.

WHO staker ut en tydelig vei mot en mer dynamisk forståelse av helse, som ikke hviler på diagnose alene, men som noe man lever med og håndterer ut fra tilgjengelige ressurser og eget funksjonsnivå. Den reisen bør vi være med på

Eksemplene underbygger at helse også handler om subjektive forhold som ikke kan fanges i en diagnose, som i sin tur skal utløse gode eller mindre gode ytelser. Det låser mennesker som har et OK funksjonsnivå i en situasjon hvor de ikke må bli «for friske», og holder mennesker med lav funksjon i en posisjon hvor de stadig må forsvare sitt behov for hjelp – bare fordi dette behovet ikke uttrykkes i en diagnose.

Mot en mer dynamisk forståelse av helse

WHO staker ut en tydelig vei mot en mer dynamisk forståelse av helse, som ikke hviler på diagnose alene, men som noe man lever med og håndterer ut fra tilgjengelige ressurser og eget funksjonsnivå. Den reisen bør vi være med på. Hvis vår forståelse av helse ikke lenger hviler på et diagnosesystem, bør heller ikke trygdesystemet vårt gjøre det. Det vil alltid ligge store dilemmaer i balansen mellom å utforme trygdereglene slik at vi gir verdighet og nødvendig trygghet til alle, samtidig som vi stimulerer til deltakelse i arbeidslivet.

Det er ikke arbeidslinja som er problemet for trygdemottakerne. Det er skillet vårt mellom helseproblemer som uforskyldt og sosiale problemer som noe man kan motiveres ut av, som skyver uforholdsmessig mange ut av arbeidslivet. Og det er vår ukritiske bruk av diagnoser som inngangsport til bedre ytelser, som setter mange i en ulevelig økonomisk situasjon.