Trærnes evangelium

Profeten Jesaja lengter etter en tid da «alle trær på marken klapper i hendene» (Jes 55,12), idet fjell og hauger bryter ut i jubel. Greinene beveger seg med gester som minner om hender, de kommuniserer på sitt eget vis, men likevel på en måte Jesaja kan begripe. En hel skog klapper. Lyder det ikke litt vel håpefullt?

Men kanskje er det ikke så rart at en profet kan oppfatte andre språk enn menneskenes? I virkeligheten er det jo dette profeter har viet seg til, å lytte til tegn hinsides praktikalitetenes idiomer. Jesaja var ikke alene om å snakke med trær; gjennom århundrer har kristendommen faktisk vært noe av en trereligion. Trærne har talt med patriarker, og de spirer fram av Skriftens flater, som om de sprang ut av skapelsens bare hinne under hvelvingen.

Det er noen av disse stammene og greinene jeg griper etter her, idet jeg forsøker – famlende etter helere ved – å se kristenlivet fra et treperspektiv.

Levende kirkeskoger

Hver eneste plante er fylt av Guds kraft,

Guds rikdom, Guds velsignelse.

Om du planter et tre,

ber treet for deg hver gang det beveger seg.

(Abba Gebre Mariam Alene, etiopisk-ortodoks prestemunk)

Om en ørn som svever over landskapet i det nordlige Etiopia titter ned, kan den få øye på et enslig grønt område blant åkerlappene, der afrikanske einer, hagenia-trær, hvitpærer, enorme etiopiske fikentrær og allehånde arter – deriblant gnagere, svin og andre fugler har funnet seg til rette mellom stammene. Trærne strekker sine løv og greiner mot himmelen.

Nesten skjult i skogens midte, som en iris, en perle eller øyensten, glitrer et rundt kirketak i farger. Har jorden fått øye på ørnen? Det frodige skogbeltet omkranser kirkens fargerike øye der nede, men ytterst, utenfor det grønne, finnes de brune feltene, den skrukkete huden.

Menneskets dyrking og virksomhet preger store deler av det nordlige Etiopias landoverflate. Men i små, runde kirkeskoger skaper trærne ly for en hel verden av arter – pattedyr, mindre vekster, insekter, eremitter, fugler og reptiler. Det er svalt, fuktig og levende. Skogen beskytter mysteriets foster i livmoren sin, midt iblant de ville skapningene.

Der inne, i det aller helligste, møter det guddommelige verden. Og i den samme skogen kan ørnen finne hvile og føde.

Etiopias ortodokse kirke er blant verdens eldste kristne samfunn. Kirkebyggene er ofte runde, og på landsbygden finnes den spesielle tradisjonen at gudshusene ikke skal være avkledte og nakne, men omkranset av skog, omgitt av trær, vekster og liv.

Én eneste kirkeskog kan romme mer enn førti treslag og være opp mot 300 hektar stor. Andre er små. I motsetning til hager er kirkeskogene viltvoksende, med en skogøkologi som er variert og ikke kontrollert av mennesker.

---

Trærne i troen

• Denne teksten er et utdrag av kapitlet ‘Ta i trä’ fra boken En grönare kyrka. Teologi för klimatnödläge (Libris 2022). Boken er redigert av Lena Bergström, Petra Carlsson, Sune Fahlgren og Peter Halldorf.
• Arentzens kapittel er skrevet som en del av forskningsprosjektet Beyond the Garden: An Ecocritical Approach to Early Byzantine Christianity.
• Gjengitt med tillatelse fra forlag og forfatter. Oversatt fra svensk av Turid Sylte.

---

Der inne, i det aller helligste, møter det guddommelige verden

Guddommelig natur

Det eksisterer omkring 35.000 slike rike økosystemer rundt etiopiske kirker. De har tjent som møteplasser, gravplasser og undervisningsområde for kirkeskoler i hundrevis av år; floraen har skjenket mennesket medisiner og annen beskyttelse.

Men kirkeskogene utgjør også, mer allment, åndelige miljøer som dufter av hellighet og puster paradisiske hemmeligheter, fylt som de er spirende liv og svalende atmosfære.

Den vitale biotopen er en kilde til allslags livskraft. Skogene i Etiopia sies dessuten å være hjem for talløse eremitter, åndelige mennesker som lever et liv i bønn, hinsides det kulturelle fellesskapet. De deler sine hellige hverdager med skogens skapninger.

Noen av dem kan man få øye på, andre har blitt observert bare ved sjeldne anledninger av spesielt årvåkne iakttakere. Disse eneboerne beveger seg langs grensen mellom det synlige og det usynlige.

I den senere tid har økologer samarbeidet med representanter for de lokale kirkene for å hjelpe kirkeskogene til å utvide seg, ettersom de huser et så unikt biologisk mangfold; flere arter eksisterer nå utelukkende i disse grønne miljøene hvis livmor omslutter – eller kanskje snarere er del av – guddommelig natur (se 2 Pet 1,4).

Skogen er unntaket, det som minner oss på hvordan det kunne ha vært

Avskogingens tideverv

De etiopiske kirkeskogene vitner om at det kristne evangeliet ikke ønsker å være fanget i den menneskelige kulturen, enn si inni den menneskelige huden; dets røtter klemmer og elter jorden og graver dypt nede i molden. Kroner er alltid i bevegelse. Viltvoksende trær ber på sine egne måter; kanskje klapper de i hendene (mens jeg klapper i greinene).

I kirkeskogene kan vi ane konturene av en åndelighet som saktmodig motsetter seg menneskesentreringen i religionen. Den etiopiske kirken virker helt konkret å være tuftet på bærekraft. Enn så lenge har kirkeskogene ikke blitt hogd ned.

Men det finnes en skyggeside; overbefolkning og avskoging truer Etiopia, og grunnen til at kirkene med sine holt ligger som små oaser i de åpne feltene, er nettopp at mangel på skog preger landskapet. For hundre år siden var nordre Etiopia nesten helt dekket av skog; nå finnes bare kirkens øyer igjen i jordbrukslandskapet, som små arker i en stor syndflod.

Kirkeskogene er ikke bare et bilde på noe som er fruktbart og bærekraftig, men også et negativt bilde av vår tid: skogen er unntaket, det som minner oss på hvordan det kunne ha vært. Skogen og trærne har tapt sin egenverdi. Vi lever i avskogingens tideverv.

Denne avskogingen rammer ikke bare våre fysiske landskap, men også våre mytologiske miljøer. I løpet av moderniteten har kristendommen blitt et stadig mer menneskesentrert fenomen, som på en besynderlig måte har glemt at Adams avhengighet av treet for å leve, er mer enn et vakkert mytologisk bilde, har glemt at alle Guds skapninger behøver hverandre, at vi lever gjennom hverandre, puster hverandre, og at alt det skapte ifølge Skaperen selv er godt.

Fortellinger og teologier befolkes nå nesten utelukkende av homo sapiens; andre dyr eller planter dukker opp ved eksotiske lapsuser, eller (om de har flaks) som symboler på noe annet. På den måten gjenskaper vi i dikt våre storbyer, der vekster og dyr tillates å forekomme på begrensede og sterkt kontrollerte arealer, mens økosystemer utarmes. Den kristne fantasien utsettes for flatehogst, og troens kirkeskoger står som snauflater. Kanskje er det tid for trærnes evangelium?

De to trærne, livets tre og kunnskapens tre, danner forutsetningen for hele det påfølgende dramaet som vi kaller historien.

Livets tre og kunnskapens tre

I begynnelsen skapte Gud blant annet det grønne. Allerede på den tredje dagen fylte planter som setter frø, og ulike arter frukttrær jorden (1 Mos 1,11-12). Noen dager senere dukket skapninger på to bein opp blant dem. Atter fortelles det at så snart mennesket var skapt, nesten dyrket fram med vann av marken, plasserte Gud dette vesenet blant løv og greiner (1 Mos 2,6-9). Livets tre stod i midten av den opprinnelige virkeligheten, som livskraftens kilde. I dets nærhet vokste et annet tre, det som gir kunnskap om godt og ondt, og dets frukter sådde et dødens frø i mennesket. De to trærne danner forutsetningen for hele det påfølgende dramaet som vi kaller historien.

Den tidlige kirken oppfattet korset som den nye livstreet, liksom Kristus var den nye Adam og Maria den nye Eva. Skaden forvoldt ved det ene treet ble helet på et annet, sa kirkefaderen Ireneus av Lyon (cirka 130-202). Alt den gamle Adam hadde rasert ved ett tre, bygde et annet tre opp med den nye Adam. Slik tenkte senantikkens kristne. Og selv om det ble inkarnert i en menneskekropp, var ikke Ordet begrenset til sine menneskelige lemmer.

[ Vernar livsviktige kyrkjeskogar i klimaherja land ]

Jesus pleiet sterke bånd til vekstenes verden selv før han ga sitt liv på treet. Mens han vandret på jordens stier, synes han å ha talt trærnes språk: «Aldri mer skal noen spise frukt av deg!» sier han til et fikentre utenfor Betania (Mark 11,14). Denne planten har vært for passiv, men nå lytter den lydig og svarer gjennom å visne – det sier i alle fall evangelisten (Mark 11,20).

Skuddet fra Davids rot identifiserer seg med grønne vekster. Han kaller seg selv et vintre, der greinene er disipler (Joh 15). Hvordan kan vi forestille oss Guds rike? spør Jesus. Hvordan finne lignelser som er treffende for å beskrive den guddommelige virkeligheten? Et frø vokser og «blir til et tre, og himmelens fugler kommer og bygger rede i greinene på det» (Mark 4,30–32; Matt 13,31-32). Vinger sveiper fritt over skuddene og finner et hjem blant kvistene, som stadig vokser og forgreiner seg på jorden. Himlenes arboreale rike.

Kirkeskogene er også et negativt bilde av vår tid: skogen er unntaket, det som minner oss på hvordan det kunne ha vært

Riket og trærne

I den Jesaja-profetien som har blitt kalt «Herrens lidende tjener», og som i kristendommen har blitt tolket som utsagn om Kristus, spør seeren retorisk: «Hvem trodde budskapet vi fikk?» Han gir selv svaret: «Han skjøt opp som en spire (...), som et rotskudd av tørr jord» (Jes 53,1–2). Hvem av oss trodde at Guds tjener var en plante, som spirer under våre føtter?

Paulus svarer at menneskene er greiner: «Noen av greinene er nå brukket av, og du som var en vill oljekvist, er blitt podet inn blant greinene og har fått sevje fra roten sammen med dem. Men innbill deg ikke at du er bedre enn greinene! (...) ... det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg» (Rom 11,17–18).

Før Kristus selv blir festet til treet, forkynner han mens det fortsatt er lyst, og tilbringer nettene på Oljeberget, der Jerusalems gamle olivenlunder vokter (Luk 21,37). Han forutsetter at tilhørerne er fortrolige med trærnes liv: «Se på fikentreet og alle andre trær! Når dere ser at de springer ut, vet dere av dere selv at nå er sommeren nær. Slik skal også dere vite, når dere ser dette skje, at Guds rike er nær» (Luk 21,29). Riket henger igjen sammen med trærne. Jesus ser ut til å referere til seg selv og sin egen situasjon da han på vei mot Golgata sier til de klagende kvinnene: «For gjør de slik med det grønne treet, hvordan skal det da gå med det tørre?» (Luk 23,31). Se hva de gjør med meg, deg grønne treet!

[ – Alt det skapte er del av det guddommelige – det er dit vi må ]

Korsets tre

På den andre siden av syndefallet framtrer det nye treet, korsets tre, som bærer det trelignende Ordet, frelsens frukt: «På sin egen kropp bar [Kristus] våre synder opp på treet» (τὸ ξύλον) (1 Pet 2,24).

Den visjonære på Patmos så en elv med livets vann, og «mellom byens gate og elven står livets tre, fritt til begge sider. Det bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned. Og bladene på treet er til legedom for folkene» (Joh Åp 22,2). Atter skal man «spise av livets tre, som er i Guds paradis» (Joh Åp 2,7).

Samtidig ser han engler som ble fortalt at «de ikke måtte skade gresset på jorden eller noe annet grønt og ikke noe tre (Joh Åp 9,4). Den dendromorfe, han som ligner et tre, har frelst oss fra vår fremmedhet fra treet via døden på et dødt tre, og de levende trærne spiller en hovedrolle også i Guds framtid. Gud, gjør ditt ord levende blant oss!

[ «Det er liten tvil om at kristendommen, særlig fra senmiddelalderen og reformasjonstiden av, har bidratt negativt på oppfattelsen av naturen» ]

I paradistrærnes krets

Ifølge tidligkristne poetiske tradisjoner inngikk Adam i paradistrærnes krets, og de tilbragte livet sammen med ham. Før han falt for feil frukt, omgikkes han med og fant seg ivaretatt av trærne. Siden, da Adam overtrådte Guds bud og ble drevet ut, ble de andre trærne fortvilede og brast i gråt. En anonym gresk hymne fra 400-tallet forteller:

Sorgen spirer i paradis

når Adam rykkes opp med rot,

og svaiende sørger trærne

med et sus av: «Hvor er du, Adam?»

Trærnes klage avslører medfølelse med den forsvunne vennen. Adam har vært rotfestet i Eden. Han var som en av dem – nå er han rotløs, og de savner hans selskap.

Gjenfinne våre røtter

Å igjen regne med trærne kan kjennes som et altfor lite steg – kanskje som et rent skritt til siden under rådende klimakrise – og det vil absolutt ikke redde oss fra alle problemer. Men vår krise er også en hukommelseskrise.

«Klimaendringene», sier filosofen David Abram, «er ganske enkelt konsekvensen av at vi har glemt helligheten i det mysteriet som vi er kroppslig innvevde i» (The Ecology of Perception: An Interview with David Abram).

Abram har selv jødisk bakgrunn, men innholdet, tanken at det hellige fyller vår verden, at det guddommelige ikke finnes langt borte, men et sted midt i blant oss, er ikke det minste fremmed for kristen teologi, som gjenlyder av de paulinske ordene om at det guddommelige «fyller alt i alle» (Ef 1,23).

Det ville vært et sprang for menneskeheten om vi kunne huske vårt fellesskap med andre arter og begynne, som mange av kristendommens asketer og eneboere, å se liljene på marken og kjenne fellesskap med plantene. Det dere har gjort for noen av disse mine minste ... Da kan vi bidra til å bryte modernitetens utilitaristiske tilnærmingsmåte – som truer med å redusere alle andre skapninger til råmateriale – og erkjenne at trær er mer enn cellulose, mer enn metaforer, ja, mer enn oksygenprodusenter. Å felle trærne er til syvende og sist å felle mennesket.

Fortsatt kan vi bevege oss i skogen og ane at kronene beveger seg, kanskje med en myk bønn eller rødmende sorg. Jeg tror vi gjør klokt i å tenke på våre røtter på dette punktet, lære oss måter å leve med plantene på, se oss selv i trestammene og oppdage veden inni oss, mens vi vandrer gjennom skoger og hager, veiville i våre egne tanker – distraherte kanskje, men litt sultne, som alltid ... Hvor er vi?