Mange har etter hvert fått med seg at regjeringen i statsbudsjett ikke har lagt inn 1 prosent av brutto nasjonalinntekt til bistand. Dette skjer samtidig som mange afrikanske land må bruke mer penger på krisehåndtering. Dette resulterer igjen i mindre penger til å bygge infrastruktur. Dette vet Kina å utnytte.
Ville ikke fordømme invasjonen
I høst deltok jeg noen uker på FNs generalforsamling i New York. Der har Norges rykte fått et solid fall etter både bistandskutt og merkelappen som krigsprofitør. Det som ikke så ofte snakkes om, er at dette kuttet også har sikkerhetspolitiske følger. Mindre bistand fra vesten er med på å forrykke maktbalansen globalt. Og vinneren av denne forrykkelsen er Kina.
En av de største hendelsene under generalforsamlingen skjedde på sen ettermiddag onsdag 12. oktober. Da var alle verdens land samlet i generalforsamlingssalen for å stemme over resolusjonen som fordømte Russlands ulovlige invasjon av Ukraina. Jeg var også til stede. Holdt pusten i spenning. Hele 143 land stemte for resolusjonen. Det var bra. Jeg la imidlertid merke til noe som var langt mindre bra.
Det var nemlig 35 land som stemte blankt. Av dem var 17 afrikanske land. Man kan spørre seg hvorfor ikke de vil fordømme denne krigen? Dette har nok flere grunner, men en av grunnene er at deres store samarbeidspartner Kina også stemte blankt.
Hele 32 afrikanske land har nå store lån til Kina. Infrastrukturen blir bygd finansiert med kinesiske lån
Kuttet skaper et vakuum
Når Norge og flere vestlige land nå gir mindre til utvikling, skaper det et vakuum. Behovene er der fortsatt, men tilbudet om hjelp forsvinner. Det ligger i vakuumets natur at det vil gjøre alt det kan for å bli fylt. Og om du er sulten eller fortvilet nok, blir risikovurderingen av hvem som fyller dette vakuumet langt mindre streng.
Dette vet Kina å utnytte til det fulle. De siste årene har kinesiske investeringer i afrikansk infrastruktur vært enorme. Nå blir hovedveien fra Kenyas største flyplass og inn til hovedstaden Nairobi bygd av kineserne. Også i Etiopia ser vi dette. Hele 32 afrikanske land har nå store lån til Kina. Infrastrukturen blir bygd finansiert med kinesiske lån – gjerne større enn det landene klarer å betjene. Videre er det i disse lånene gjerne lagt inn klausuler som gjør at manglende betaling gir overføring av havnerettigheter og lignende. Dette skjer ikke bare i Afrika, men også i fattige land som Sri Lanka, der Kina nå mer eller mindre har overtatt havnen i Colombo.
Langsiktig avhengighet av Kina
Det er forståelig at regjeringer blir fristet av at veier, toglinjer og internett endelig blir bygd ut. Men dette er bare inngangsdøren inn i en lang avhengighetskorridor det vil være vanskelig å komme ut av. Disse store lånene skaper en sterk avhengighet av Kina, og denne avhengigheten er imidlertid ikke bare økonomisk. Den vil senere styrkes når infrastrukturen i neste omgang trenger en oppussing eller oppgraderinger.
Med den utviklingen vi nå ser, der Kina bygger stadig flere allianser, får kontroll over fremtidens handelsruter og samtidig blir verdens største økonomi, er det imidlertid grunn til å tro at det er autoritære Kina som vil være verdens sjef i fremtiden. Bare det at land som Sør-Afrika ikke stemte for å fordømme Russlands invasjon, viser at dette allerede er i gang.
Etter mange år med positiv utvikling er det nå dessverre grunn til å tro at vi har mer urolige tider foran oss
Også Norge har et ansvar
Her hjemme bør vi begynne å forestille oss hvordan det vil være for lille Norge i en verden der hegemonien flyttes til Kina. Et land som systematisk bryter ned de mest grunnleggende verdiene vårt samfunn er tuftet på: menneskerettighetene, ytringsfrihet og religionsfrihet for å nevne noen. Vi trenger ikke å se lenger enn til et annet lite land i vårt nabolag, Litauen. De ble i fjor slettet fra Kinas tollregister som straff for å ha opprettholdt en handelsrelasjon til Taiwan.
Norge kan ikke endre denne utviklingen alene, men Regjeringen står likevel overfor noen valg som kan være med å bestemme hvor mye makt som skal ligge i Beijing. Hvis Regjeringen ikke ønsker at et autoritært land uten respekt for grunnleggende menneskerettigheter skal være de facto sjef over det afrikanske kontinent, er det minste Regjeringen kan gjøre å gå tilbake til 1 prosent bistand.
[ Mannen som ikkje kan tape andlet ]