Sorgens fargespill

Sorg er prisen vi betaler for å elske noen. Disse ordene treffer godt, når hode og kropp er fylt av sorg og savn. Noe som ofte kjennes ekstra sterkt når høytider og merkedager nærmer seg. Men det er en naturlig del av livet, og ingen av oss slipper unna sorgen, i sine mange former og sjatteringer, selv om vi ofte prøver.

Fysisk følelse

Ingen ønsker å oppleve sorg og tap, å miste noen man er glad i. Bare tanken på det kan gjøre vondt, og vi skyver det gjerne fra oss. Det er heller ikke noe vi snakker så mye om, før vi må. Og også da kan det være både vanskelig og krevende å snakke med hverandre om hvordan sorgen kjennes ut, og hva den gjør med oss. Sorg kommer i mange former og farger. Vi tenker oftest på tapet av en nær person, og den altoppslukende følelsen av smerte og savn som kjennes i hele kroppen. Når det er et menneske som har stått oss veldig nær, kjennes sorgen rent fysisk, helt inn til hjerterøttene. Og man blir også psykisk slått ut, med en følelse av mental trøtthet. Men sorgen har ulik kraft og virkning på oss alle, og det er individuelt hvordan vi reagerer, og hva vi reagerer på. Noen kan kjenne på en lignende sorg av å miste hunden sin, å gå gjennom et samlivsbrudd, eller å oppleve en annen skjellsettende hendelse i livet sitt. Og ingen av oss kan sette oss til dommer over hvordan andre takler slike hendelser, eller hva som har satt dype spor i dem.

Vi har som samfunn heldigvis kommet mye lenger i forhold til å snakke om sorg og vanskelige følelser, enn bare for en generasjon siden. Jeg kan selv huske hvordan det ikke ble snakket om, da vi mistet vår bestemor som barn, og vi ikke fikk ta del i avskjeden med henne. Det var helt sikkert godt ment, men vi vet i dag at det er bra også for barn å bli eksponert for tap og døden, for at de skal kunne få bearbeidet sine egne følelser. Men vi er vel fortsatt ikke så flinke til å snakke med hverandre om vanskelige ting? Kristiane M. Hansson skriver i boken Å sørge at vi mennesker har en tendens til å snakke minst om det som gjelder mest. Jeg tror hun har rett i det. Det er gjerne vanskelig å vite hva man skal si til en kollega som har mistet barnet sitt, eller til naboen som nylig mistet mannen sin i selvmord. Det enkle er ofte bra nok, vise at man bryr seg.

Det kan være både vanskelig og krevende å snakke med hverandre om hvordan sorgen kjennes ut, og hva den gjør med oss

Gjør oss mer hele

Det er også slik at sorgen og savnet ikke tar slutt hos den som har erfart det, selv om ukene har gått, og verden rundt fortsetter som før. Jeg tror at det å gå gjennom en sorg, og komme ut nokså hel på den «andre siden», gjør noe godt med oss også. Når vi først må ta dette vonde som en del av det å være et helhjertet menneske, kan det være med å gjøre oss nettopp mer hele. Møtet med døden kan gi oss en økt tilstedeværelse i livet, og vi kan bli mer bevisste på det vi setter pris på med å nettopp leve. Vi kan kjenne på en dypere klangbunn i livet, der både såre og fine strenger driver et evig samspill.

Det finnes ingen lettvinte måter å komme gjennom en sorg på. Det må leves, og jobbes, man må prøve å ta vare på seg selv, og de vanlige rutinene så godt det lar seg gjøre. Som lege møter jeg noen ganger mennesker som ikke klarer å komme seg videre med sorgen sin. De blir igjen i det tunge og håpløse, og klarer ikke mobilisere eller å la livet gå videre. Denne kompliserte sorgen er tung å bære, og det er en del som blir rammet av det etter store tap, også der det er sammensatte og komplekse følelser knyttet til tapet, og de trenger hjelp for å klare å leve fullverdige liv.

Når vi først må ta dette vonde som en del av det å være et helhjertet menneske, kan det være med å gjøre oss nettopp mer hele

Den hvite sorgen

Den hvite sorgen er en annen type sorg, som også er tung å bære, fordi den ikke har et klart ansikt. Den hvite sorgen dreier seg ikke om et dødsfall, men det er sorgen som en del bærer over det de aldri fikk, og som de har mistet, kanskje uten å være klar over hva dette er. Det handler oftest om et emosjonelt fravær som barn, der man ikke fikk den omsorgen og kjærligheten som alle har rett på og trenger, for å vokse opp i trygge og kjærlige rammer.

Den hvite sorgen tror jeg er en viktig årsak til manges psykiske lidelser, og jeg har mange samtaler med mennesker som sliter med angst og depresjon, der det kommer frem at mangel på anerkjennelse og simpel kjærlighet i barndommen har prentet seg fast i sjelen. Og som kan utløse en sorg og smerte som voksen. Vi skulle gjerne vært sorg og savn foruten. Det river og det sliter. Men jammen legger det flere farger til livet også.

[ Englane står vakt og prisar Gud ]