Vårt Lands lederartikkel 7. desember gir ikke en riktig fremstilling av hvordan det kirkelige demokratiet fungerer.
Da Den norske kirke ble skilt fra staten og etablert som selvstendig rettssubjekt 1. januar 2017, var forutsetningen en styrking av kirkedemokratiet. Kirkemøtet ble etablert i 1984 og har gradvis fått overført oppgaver og beslutningsmyndighet fra staten. Kirkemøtet representerer hele kirken, og består nå av de elleve bispedømmerådene. I fellesskap tar vi beslutninger for hele Den norske kirke.
Alle kan si sin mening
Beslutningene som tas av Kirkemøtet, er gjenstand for en grundig utredning og demokratisk behandling. Regelsaker skal utredes, før Kirkerådet sender saken på høring. Høringer i Den norske kirke sendes til berørte instanser og er åpne for alle. Det betyr at alle som vil kan avgi høringssvar, og at kirkelige organer oppfordres spesielt til det.
Etter at høringen er oppsummert får Kirkerådet saken til behandling, med forslag til justeringer fra administrasjonen. Kirkerådet vurderer og innstiller for Kirkemøtet, på grunnlag av høringen. På Kirkemøtet fattes endelig beslutning på vegne av hele kirken, etter grundig komité- og plenumsbehandling.
Konstruert motsetning
Vårt Land omtaler ikke denne involverende prosessen i sin lederartikkel.
Det er ikke et uttrykk for en «sentralmakt» at kirkens øverste organ fatter beslutninger etter grundige utrednings- og høringsprosesser. Det er et uttrykk for et levende og fungerende kirkedemokrati.
Faktafeil om bispedømmene
Vårt Lands lederartikkel inneholder også faktafeil. Bispedømmerådene har ikke vært selvstendige rettssubjekter, slik avisen skriver. Kirken har heller ikke vært en «koalisjon av elleve selvstendige bispedømmer», men har vært ledet og styrt på ulike vis innenfor de statlige styringssystemene.
Ti av elleve bispedømmeråd har vedtatt å ikke vektlegge likekjønnet samlivsform ved tilsetting. Det kan være et uttrykk for at tiden er kommet for en felles praksis i spørsmålet
Kirkelig statsråd og Storting fikk gradvis mindre makt, i takt med at flere beslutninger og oppgaver ble delegert til de kirkelige organene. Tidligere rapporterte de elleve bispedømmene til kirkedepartementet som stod for samordningen. De siste årene har denne samordningen blitt flyttet fra kirkedepartementet til Kirkerådet og Kirkemøtet, altså kirkens egne organer. Kirkemøtet er blitt kirkens øverste beslutningsorgan. Da er det naturlig at det skjer en utvikling, også ved at Kirkemøtet får saker av ulik karakter til behandling. For å møte samtiden og fremtiden, må kirken utvikle seg sammen.
Tiden kan være moden for felles praksis
Ti av elleve bispedømmeråd har vedtatt å ikke vektlegge likekjønnet samlivsform ved tilsetting. Det kan være et uttrykk for at tiden er kommet for en felles praksis i spørsmålet. Jeg ser frem til Kirkerådets behandling denne uken, og til prosessen som ligger foran oss hvis Kirkerådet vedtar å sende saken på høring.