Verdidebatt

Kirkerådsleder Raaum: «En hyllest til kirkemusikerne»

KIRKEKUNST: Til alle kirkemusikere som spiller så evangeliet pipler frem mellom tonene: takk! Kirken skaper sangglede og bringer tradisjoner videre fra generasjon til generasjon.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Nå er vi på vei inn i den travleste tiden for kirken. Advents- og julehøytiden er fullspekket med konserter, gudstjenester og arrangementer der musikken har en sentral rolle. Det er tre år siden sist vi kunne slå på stortromma. Et stort spørsmål som hviler over oss og mange musikere er – kommer deltakerne og publikum tilbake?

Men det er ikke bare i advents- og julehøytiden kirken er proppfull av musikk som beveger. En av de mange gledene jeg har som kirkerådsleder er at jeg blir invitert rundt og får stadig oppleve så mye fantastisk musikk.

Portrett av Kristin Gunleiksrud Raaum ved IKO-huset i Oslo.

Beredskapsarbeid på høyt nivå

9. november var jeg på festgudstjeneste i Oslo domkirke for å markere Kirkens Nødhjelps 75 år. Det var en vakker og ærlig og tydelig gudstjeneste. Musikken formidlet på sitt vis fortellingen om et nødvendig arbeid for verden og mennesket, om å være Guds hender i verden. Domkantorer og domkor sørget nok en gang for at musikk ord ble vevet sammen, og at musikken – sammen med liturgi, preken og taler – fortalte om kampen for en mer rettferdig verden.

Og det slo meg at dette er beredskapsarbeid på høyt nivå. Gjennom det musikalske arbeidet, både ved korarbeid og instrumentalt, er det skapt et slikt nivå at man rett og slett er klar for det meste. Dette gjelder i mange menigheter over hele landet, men i særdeleshet i domkirkene, som er definert som spydspisser i det kirkemusikalske arbeidet. Domkantorene og kantorene sørger for at den musikalske kvaliteten er så høy, at man når som helst, på kort tid, kan lage en gudstjeneste ved en krise eller en høytid, med det offisielle Norge til stede og overført på NRK eller andre TV-kanaler.

Dette er beredskapsarbeid på høyt nivå. Gjennom det musikalske arbeidet, både ved korarbeid og instrumentalt, er det skapt et slikt nivå at man rett og slett er klar for det meste

Gir trosopplæring til voksne

Det er mange former for kirkelig korarbeid. Men alle skaper de musikk, glede, fellesskap – og bidrar til trosopplæring for voksne. Den musikalske bredden er stor, og det skal den være!

På kirkemøtet i år fikk vi en smakebit på prosjektet Gospel Explosion. Dette prosjektet ble startet av Leif Ingvald Skaug i 2015, og siden det har over 2000 sangere deltatt i et eller flere korprosjekter rundt i Norge. På kirkemøtet fikk vi høre og delta i gospelsang, og fikk et glimt av gospel- og spiritualstradisjonen arv fra afrikansk-amerikanske slaver som satte ord og toner til håp i en brutal verden. Gospel Explosion skaper fellesskap og sangglede og får kirkerommet til å svinge – på konserter og i gudstjenester. Og bidrar til at kirkens rike kortradisjon er spill levende og sjangermangfoldig.

I september fikk jeg æren av å åpne Kirkemusikksenter Sør – KIRKUS i Bø. Dette er ett av de nye kirkelige kultursentrene, og driver særlig med kirkemusikalsk arbeid blant barn og unge. De har orgelklubb, kor og instrumentalundervisning. Med kompetanse, kraft og kreativitet rydder de nye veier, og sørger for at stadig nye generasjoner får ta del i kulturarven og skape nye kunstneriske uttrykk.

Søndag etter søndag

I min egen menighet, Asker, er jeg på kveldsmesse på søndagene så ofte jeg kan. Det skyldes ikke minst musikken. Vi synger kjente og mindre kjente salmer. Men kantor Ingvild Køhn Malmbekk har dessuten en egen evne til å ta musikk vi kjenner fra andre sammenhenger – Ennio Morricone og Bob Dylan, for eksempel – og flette det inn i preludier og annet slik at det får ny mening i kirkens åpne rom. Kveldsmessen er enkel og nedpå. Sangen – solo og i fellesskap – og musikken skaper nye veier for troen og er blitt en nødvendig del av mitt trosliv.

Et siste hederstegn

Musikken bærer oss også gjennom sorgen. Avskjed med et menneske er sterke saker. Og vi vet hvor viktig musikken er. Jeg hører jevnlig historier om hvor mye det betyr når organisten eller presten spør de pårørende om det var musikk som betydde mye for den avdøde. Og så – som et siste hederstegn – bæres avdøde ut til denne musikken.

Organisten kan spille mer enn man tror, er min erfaring. Kirken har som regel både lydhørhet og tydelighet. Vi kan med rak rygg ta vare på vår egenart, samtidig som vi vet hvor mye musikken kan uttrykke om et menneske og hvor viktig det er i en gravferd. Det bør vi gjøre, uten å la gravferden bli en form for siste facebookoppdatering. Den høye kompetansen kantorene har er uvurderlig når kirken møter mennesker i de vanskeligste stundene.

Kirken har som regel både lydhørhet og tydelighet

Sang fra ruinene

Så til slutt en liten refleksjon: I september fikk jeg være med på noe som fortsatt oppleves som et mirakel. Etter initiativ fra Erik Hillestad og med solid innsats fra ulike menigheter, lokale ildsjeler og lokale kirkeakademier, kom Kyiv kammerkor på turne i Norge i september. Jeg satt i Asker kirke og kjente i hele kroppen og sjela at jeg fikk være med på noe unikt.

Jeg ble overrasket over hvor unge de var (der de satt sammensunket med mobilene sine under middagen etterpå tenkte jeg at det kunne ha vært ungene mine…), men det var et engasjement, en innlevelse, et musikalsk nivå og ikke minst: de klareste stemmer jeg kan huske å ha hørt. Dette er mennesker som har sunget i ruinene av bombede kirker i Kyiv, og som løfter frem Ukrainas store sangtradisjon. For sangen står så sterkt i Ukraina. Alle synger. Alle kan mengder av sanger. Og de er stolte av denne tradisjonen. I ethvert familieselskap kan man bare sette i gang og synge og holde på i timevis.

Hvordan står sangtradisjonen til i Norge?

Det maner jo til ettertanke: hvordan står det til i Norge? Man har ikke lenger den timen med sang i skolen, der både tradisjonssanger og nyere sanger ble sunget igjen og igjen. Det skapte fellesskap, man lærte tekster og melodier og fikk inn betydelige mengder kulturarv. Hvordan står det til med dette i dag, i skole og samfunn? Kirken skal i alle fall ta sin del av ansvaret, og skape så mye sangglede og fellesskap gjennom sang og musikk vi bare kan.

Da Kirkemøtet fattet sitt vedtak om kirkens kultursatsing i 2018, var vi mange som kjente det dirre i salen over å få være med på et så betydningsfullt vedtak. Årene som er gått viser til fulle at kirken er en avgjørende kulturaktør og kulturarena i samfunnet. Gud til ære, folk til gavn. Til alle som skaper kunst i kirker over hele landet, alle som spiller eller synger så evangeliet pipler frem og gir oss glimt av Gud: Takk og atter takk!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt