Verdidebatt

Sjeleomsorg

TRO: På vei ut av kirka, slår det meg: Hvorfor benytter ikke flere seg av dette? For hvor ellers kan du gå til en profesjonell samtalepartner uten å bli møtt med noe annet krav enn å være til?

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Det er nå tre år siden jeg for første gang satte ord på hva sjelesorg har betydd for meg. Hvordan det ble nøkkelen ut av min krise. For ingen andre steder møtte jeg mer forståelse, omsorg og trygghet. Det var her jeg fikk sette ord på alle mine tanker og følelser. Det ble et fristed hvor jeg kun kunne få være, uten krav om bedring eller progresjon. Et sted hvor jeg kunne få hvile og bli lyttet til.

Responsen mitt leserinnlegg den gangen fikk, var overveldende. For aldri hadde jeg trodd at et tema som sjelesorg skulle bety så mye for så mange.

Da jeg startet med sjelesorg for syv år siden, hadde jeg ingen tanker om hvor det skulle føre meg. Mitt fokus var å komme gjennom den oppståtte krisen, og jeg var rasjonell nok til å forstå at det var fornuftig å snakke med en prest. Til tross for at jeg aldri hadde gjort det før. Men situasjonen hadde nå en gang oppstått i en begravelse, og det var jo tross alt deres fagfelt.

Anita Reitan

Å bruke ekspertisen virket både fornuftig og smart. Jeg ønsket ikke å bruke for lang tid på dette, for jeg var utålmodig etter å komme tilbake i normal gjenge. Du kan si at jeg ønsket å gå rett på sak, og ikke bruke tid på unødvendige omveier.

Det fantes et ord for dette

Selve ordet sjelesorg var for meg et fremmedord, og jeg hadde gjennomført flere samtaler med prest før jeg forsto at det faktisk fantes et navn for dette. Men navnet var til dels misvisende, siden jeg i utgangspunktet ikke kjente på sorg. En følelse jeg koblet opp mot tap av en nær venn eller et familiemedlem. I min situasjon handlet det mest om frykt og tap av ansikt, samt krisehåndtering av en uforutsett, traumatisk opplevelse. Men sjelesorg skulle gjøre mer med meg enn jeg hadde forutsett. For gjennom disse samtalene, begynte jeg å vokse.

Selve ordet sjelesorg var for meg et fremmedord, og jeg hadde gjennomført flere samtaler med prest før jeg forsto at det faktisk fantes et navn for dette

Gode sjelesørgere lærte meg å akseptere situasjonen, en nøkkel som ble viktig for meg. I stedet for å kjempe for å beholde fasaden, ble det viktigere å være ærlig og vise åpenhet. Å forsone seg med sin egen sårbarhet har vært et viktig skritt på denne veien, og uten prestene hadde jeg ikke kommet langt på denne vandringen. Men gjennom gode samtaler ble forsoning og tilgivelse satt på agendaen, noe som hjalp meg forbi og over flere hindre. Det ble viktig å forsone seg med situasjonen og ikke dømme seg selv for hardt, for i utgangspunktet å ha havnet i den.

En stor ressurs

Det har blitt mange samtaler de siste årene. Intenst og hyppig i starten og mer sporadisk i dag. Men jeg har ikke gitt meg. Jeg har ikke lagt sjelesorg-skoene på hylla, for jeg får fortsatt mye ut av det.

Sjelden, eller kanskje aldri, har jeg gått i minus ut av en slik samtale. Heller ikke etter samtalen i dag. For samtalene gir meg et pusterom i livet

Og det er da dette spørsmålet melder seg; hvorfor gjør ikke flere dette? For jeg tror at mange flere enn meg ville hatt utbytte av det. For hvor ellers i samfunnet kan du gå til en profesjonell samtalepartner uten å bli møtt med noe annet krav enn å være til. Være menneske. I sjelesorgen ligger det en utrolig sterk kraft. En sterk kraft utløst av dialog, lytting og profesjonell kommunikasjon. Ispedd en stor dose med omsorg og tilstedeværelse. Og selvfølgelig en touch av Gud. Hvis du ønsker det. For det er ikke slik at du må ha en tro, for å gå til sjelesorg. Og det er heller ikke slik at du ender opp som en troende ved å gjøre det. Det å bli en troende er en mye lengre prosess, tro meg, men dersom du skulle komme på det sporet, kan sjelesorg være et verktøy for å finne ut av det.

Aldri i minus

Ikke engang har jeg blitt tvunget eller oppfordret til å snakke om tro i en sjelesorgsamtale, noe som for meg bekrefter den tillit og respekt som ligger til grunn for sjelesorgen. Sjelden, eller kanskje aldri, har jeg gått i minus ut av en slik samtale. Heller ikke etter samtalen i dag. For samtalene gir meg et pusterom i livet. Et pusterom hvor jeg kan få slippe alle roller og forventninger, hvor jeg kan stanse opp og kjenne etter. Hvor jeg kan dele det som ligger hjertet nærmest, og bare være til. Og som regel har mitt bidrag gjennom samtalen i form av åpenhet, tårer og latter, utløst et vell av takknemlighet og glede i etterkant.

Og når jeg nå går fra kirken med lette ben og avslappede skuldre, tenker jeg at flere burde benytte seg av dette. Og jeg undres om det ville ha hjulpet hvis vi ikke kun kaller det sjelesorg, men også sjeleomsorg.

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt