Verdidebatt

En bønn om mer kneling i kirka

TROSPRAKSIS: Når religionenes taktile praksiser blir stadig viktigere for folk, trenger kirka å blankpusse sine. La oss begynne med knelingen.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Den svenske kulturpersonligheten Eric Schült bekjentgjorde nylig at han hadde blitt kristen. Schült kjente ingen kristne og hadde omtrent aldri vært på gudstjeneste i løpet av oppveksten. Men for et par år siden ble han invitert til å holde et foredrag på Nya slottet, der Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby holdt til. Ved ankomst snublet han inn på en tidebønn-samling, ledet av Peter Halldorf.

For Schült hadde det vært som å komme til alvenes Kløvendal, slik Tolkien beskriver stedet i Ringenes Herre. Skjønnheten i omgivelsene, i sangene, bønnene og i menneskenes vennlighet hadde bergtatt podkast-kjendisen. I Areopagos-podkasten «Trospraksis» forteller Schült at helgen på Nya slottet ble et slags startskudd for å agere på det som fram til da hadde vært en mer uartikulert lengsel etter Gud.

Stian Kilde Aarebrot

Et slags vannskille

Han begynte gradvis å gå ukentlig til hverdagsmesser i den katolske Eugenia-kirken i Stockholm. Der knelte de stadig vekk i benkeradene. De første ukene ble Schült stående og se på mens de andre knelte. Så bestemte han seg for å bli med. Knelingen ble et slags vannskille. Sammen med andre kroppslige og sanselige trospraksiser hjalp den ham over troens terskel, til tross for at han rent intellektuelt ikke forsto eller kunne forklare alt ved troens innhold.

For mange mennesker i dag er det religionenes mer taktile praksiser som tiltrekker, skaper mening og forankring, og som frakter folk over troens vadesteder. Derfor trenger vi som kirke å finne frem, løfte opp og børste støv av slike trospraksiser. Kneling er en sånn trospraksis, men dessverre har den nesten gått i glemmeboken i protestantiske kretser. På bedehusene og i trossamfunn som har vokst frem av diverse vekkelser knelte man stadig i benkeradene. Nå har praksisen gått av moten, til tross for at den egentlig treffer innertier på tidsånden.

For mange mennesker i dag er det religionenes mer taktile praksiser som tiltrekker, skaper mening og forankring, og som frakter folk over troens vadesteder. Derfor trenger vi som kirke å finne frem, løfte opp og børste støv av slike trospraksiser

I Den norske kirke har nattverd ved intinksjon, som innebærer at man mottar brød og vin stående, blitt den mest vanlige måten å gjennomføre nattverd. Grepet har ført til at langt flere gudstjenestebesøkende deltar i nattverdsfeiringen. Vårt Land rapporterte 7. november at DNK i 2019 delte ut nattverd over en halv million flere ganger enn for førti år siden. Det er selvfølgelig svært gledelig. Men prisen er en gudstjeneste kjemisk fri for muligheten for kneling. Og det bare skjedde.

Innpakningen er innholdet

«Våre omgivelser er ikke bare beholdere, men er prosesser som endrer innholdet totalt», hevdet filosof og medieteoretiker Marshall McLuhan på 60-tallet. McLuhan mente at det som påvirket oss mest ikke var innholdet i budskapet, men innpakningen budskapet kom i: «The medium is the message». Innpakningen er innholdet, kunne vi sagt på norsk. Det mest åpenbare eksemplet for tiden er hvordan smarttelefoner og sosiale medier har endret adferden vår og etter hvert også våre meninger. Innholdet er fremdeles omtrent det samme som før, men innpakningen har forandret snart en hel verden. Og det bare skjedde.

Kan vi beholde den lave terskelen til nattverden, samtidig som veien til alterringens knele-praksis holdes åpen? Jeg tror det

Så lenge det ikke lar seg gjøre å knele i benkeradene (kan vi gjøre noe med det på sikt?) og det eneste «møbelet» med et iboende budskap som sier «knel her», alterringen, sperres av lavterskel-nattverdsutdelere foran lesepulten, blir kirke-innpakningens budskap: «Her driver vi ikke med kneling». Jeg tror de færreste i de samme kirkene mener akkurat det om kirka si, men budskapet formidles (ubevisst) like fullt.

Mulig å kombinere?

Så er spørsmålet: Kan det være mulig å kombinere intinksjon og kneling, slik at vi kan få det beste fra begge praksiser? Kan vi beholde den lave terskelen til nattverden, samtidig som veien til alterringens knele-praksis holdes åpen? Jeg tror det. En åpenbar mulighet er å veksle mer mellom intinksjon og alterring. En annen løsning kunne vært å la alterringen bli en egen «trospraksis-stasjon», der en kan motta velsignelse ved håndspåleggelse, før eller etter at man mottar brød og vin.

Små grep kan gi stor effekt. Men til det kreves tid til refleksjon og idémyldring, og villighet til å eksperimentere.

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt