Karpe og Katekismen

Kristendommen er en fremmed religion. Det var min egen datter som sa dette etter et foredrag jeg hadde om den lutherske teologiens kår i vår tid. Hun er født i 2002 og har et adskillig tettere forhold til Karpes «Omar Sheriff» enn til Luthers «Katekisme», for å si det forsiktig.

I løpet av en generasjon har samfunnet løsrevet seg fra den kristne, lutherske enhetskulturen, og vendt tilbake til en åndelig atmosfære som vi ikke har sett siden antikken. Kirkens utfordring består i å håndtere vår tids overgang fra institusjonell til universell åndelighet.

Jeg har aldri sett på meg selv som en revolusjonær. Ingen reformator heller. Stort sett holder jeg meg unna barrikadene både som prest og privatperson. På sosiale medier poster jeg bilder av kaffekoppen og hunden, og jeg trives utmerket godt med å være en litt bortgjemt landsbyprest i indre folkekirkeland. Men jeg blir stadig oftere minnet om gapet som finnes mellom kirkens relativt dogmatiske trosunivers, og samtidens universelle verdensbilde.

Kristendommen er virkelig en fremmed religion. Dessuten har jeg en personlig erfaring i livet som gjør meg spesielt vàr for disse tingene. Som ung pastor mistet jeg gudstroen, nettopp på grunn av at gapet mellom kristendommen og mitt eget liv ble for stort. Ordene jeg forkynte gav ikke mening lenger. Erkjennelsen innledet en ganske heftig livskrise, men også en mulighet til å nullstille mitt eget eksistensielle verdensbilde.

Syv år tok det å demontere en religiøs virkelighetsoppfatning jeg hadde hatt siden barneårene. I boken «Reven i glassmonteren. På sporet av den tapte Gud» (Efrem forlag 2022), forteller jeg om en ganske humpete vei tilbake til kirken og troen.

Som ung pastor mistet jeg gudstroen, nettopp på grunn av at gapet mellom kristendommen og mitt eget liv ble for stort. Ordene jeg forkynte gav ikke mening lenger

Når formen er brutt ned, kan en ny oppstå

Edvard Munch strevde visst lenge med å finne sitt kunstneriske uttrykk. En eksistensiell krise knyttet til søsterens død skulle vise seg å bli utslagsgivende. En ny måte å fremstille bilder på vokste frem under arbeidet med Det syke barn. Knausgård beskriver Munchs krise som en mulighet: «For først når formen er brutt ned, kan en ny oppstå, som gir rom for det som før fantes, eller som det før ikke fantes plass til. Da er en ny inngang til virkeligheten skapt».

En av de viktigste erfaringene jeg tar med meg fra årene som ateist, er hvordan det føltes å nærme seg det åndelige på nytt. Formen var brutt ned. Det fantes ikke lenger noen opptråkket sti, ingen religiøse ord som viste retning, ingen dogmer, kun et utstrakt landskap hvor alle retninger kunne være like sanne.

Jeg følte likevel for å ha et avklart forhold til mitt eget åndelig liv, så jeg prøvde meg i ulike livssyn. Bare det i seg selv var en fin opplevelse, men for min del endte det med at gudstroen gradvis vendte tilbake. Lesning, praksis og refleksjon, kombinert med hendelser av mer eller mindre uforklarlig karakter, ledet meg tilbake til kirke og kristentro.

En av de viktigste erfaringene jeg tar med meg fra årene som ateist, er hvordan det føltes å nærme seg det åndelige på nytt. Formen var brutt ned

Kirken har mistet kontrollen på gudsbildene

Senere gikk det opp for meg at jeg delte erfaringene med mange. Vi var mange som hadde strevd med kristendommen – og kanskje mistet troen. Hvorfor? Jeg tror svaret delvis finnes i kirkens språk. Som kirke snakker vi som om den gamle formen fortsatt eksisterer. Men Karpe har overtatt for Katekismen.

Pål Repstad og Jan-Olav Henriksen stemmer i på sangen: Kirken har mistet kontrollen på gudsbildene. Den folkelige åndeligheten har løsrevet seg fra kirkens dogmatiske og institusjonelle rammer. Samtidig har det blitt mer stuerent å snakke om åndelige erfaringer (Vårt Land 30.09.22). I min egen bok bruker jeg en personlig troskrise for å tonesette det samme.

Skogen, havet, kunsten og litteraturen fanger opp disse sidene ved menneskelivet, men hva med kirken?

Troen løsrev seg fra kirkens språk, men uten at åndeligheten nødvendigvis ble rammet. Tvert imot opplevde jeg at noe nytt oppsto etter at formen var brutt ned, noe det før ikke fantes plass til, for å si det med Knausgård. Etter å ha vært prest i snart ti år registrerer jeg fortsatt en betydelig avstand mellom kirke og åndelighet. «Jeg går ikke så ofte i kirken», hører jeg folk si, og «Jeg vet ikke om jeg tror på noen Gud». De samme folkene sier gjerne at de av og til ber, og at de liker å være alene i skogen. «Skogen er min kirke», sier de, mens andre forteller at de noen ganger setter seg ned i stillhet i en katedral når de er på ferie i utlandet.

Her får sjelen ro og ånden resonans, virker det som. Skogen, havet, kunsten og litteraturen fanger opp disse sidene ved menneskelivet, men hva med kirken?

Mange er på sporet av noe åndelig

I den senere tid har jeg merket en viss dreining. Noe er i ferd med å skje i forholdet mellom kirken og folkedypet. Litt sånn i det stille, kanskje over en kaffe mellom seminarer om ny, kirkelig organisering, snakkes det om behovet for å se nærmere på ordene vi bruker om troen. Ikke fordi man ønsker en teologisk reformasjon, men kanskje en fornyet forbindelse til noe som kan hjelpe oss å manøvrere i et nytt landskap. Liturgien skal ikke brytes ned, men revitaliseres, slik at ordene ved døpefonten ikke lukker prosessen for de som kommer til kirken.

Kirkens oppgave med å gjøre kristentroen kjent er krevende, men du verden så spennende!

Mange er på sporet av noe åndelig, og som kirke vet vi hvor viktig et ord i rette tid kan være. Teologien kan bli mer tydelig på at vi tar imot livet fra Gud. At vi knyttes til Skaperen med usynlige bånd, lik en blomst som forbindes til jorden via røttene. Tenk om det ikke er mer komplisert enn det?

Når jeg tenker tilbake på min egen tid som agnostiker så hadde slike ting betydd mye. Åste Dokka tar til orde for å begynne å «leke mer» med teologien. Forslaget støttes herfra. I min egen bok forsøker jeg å vise hvor fruktbart det kan være å børste støv av antikkens teologer. De hadde tross alt ganske god erfaring med å leve i en multikultur, og kanskje hadde Karpes hymner falt i god jord også hos dem. Uansett, mye tyder på at min datter har rett i at kristendommen har blitt en fremmed religion.

Kirkens oppgave med å gjøre kristentroen kjent er krevende, men du verden så spennende! Mitt inntrykk er at en bred, dyp, åpen, leken og respektfull samtale om kristentroen ønskes velkommen av mange.