Min reise har vært lang, fra der jeg kom fra, til der jeg er nå. Den har kostet mye. Fra jeg ble født inn i en familie av Jehovas vitner, døpte meg som 17-åring og levde der inne i 35 år, mens jeg gradvis innså at jeg ikke hørte hjemme der. Jeg bevegde meg gradvis ut, gikk stille i dørene, prøvde å finne en vei der jeg kunne beholde kontakt med min familie, men det var vanskelig.
25. oktober 2019 stod jeg for første gang fram med fullt navn i media, jeg havnet på forsiden av Vårt Land. Dette er nå nesten tre år siden. Grunnen var min reaksjon på brevet Jehovas vitner sendte inn til Statsforvalteren, der de, for å beholde statsstøtten, erklærte at familiebånd ikke berøres av en utstøtelse. At familielivet fortsetter akkurat som før. Jeg klarte ikke bite det i meg lenger. Siden den gangen har jeg vært en utstøtt. Kontakten med min nærmeste familie tok slutt, slik jeg alltid visste at den en gang ville gjøre. Prisen for å forlate religionen måtte betales. Spillereglene var gjort klare for meg helt fra jeg var et barn. Alle Jehovas vitner kjenner reglene, fra vi er små barn vet vi at familie er noe vi har på lån, noe som forsvinner om vi blir utstøtt.
Det tok tre år med brevskriving, argumenter og anker inn i forvaltningen. Vi ble etter hvert mange stemmer. En ny lov ble vedtatt i Stortinget. Nå har Statsforvalteren konkludert basert på denne loven, og Barne- og familiedepartementet har avvist Jehovas vitners anke. De får ikke lenger utbetalt cirka 17 millioner skattekroner i året fra deg og meg, på grunn av nettopp deres praksis med utstøtelse av de som forlater troen, og da spesielt det ekstreme mentale presset dette er for barn som vokser opp.
Da jeg innså feilen fantes det ingen vei ut med familien i behold. Er det min skyld at det ble sånn? Jeg spør meg selv dette hver dag
Hvem har skyld?
Var det verdt det for oss som nå har betalt prisen for å fortelle? Hva skal man si? Jeg veit ikke. Jeg skulle gjerne sett mammaen og pappaen min igjen. Bare vært en helt vanlig sønn, og ikke føle meg som et misfoster man ikke lenger vedkjenner seg. Jeg ønsket aldri noe av dette. Jeg skrev aldri regelboken mitt liv skulle følge. Jeg var fremdeles et barn da jeg aksepterte denne verdenen, et barn oppvokst i en parallell virkelighet, der slikt var normalisert. Der verden utenfor var den kalde og onde, mens menigheten representerte trygghet og kjærlighet.
Da jeg innså feilen fantes det ingen vei ut med familien i behold. Er det min skyld at det ble sånn? Jeg spør meg selv dette hver dag. Hvem ødela båndet mellom meg og foreldrene mine? Mellom meg og mine søsken? Jeg, fordi jeg ikke klarte å sitte stille, holde munn og bøye hodet i skam? Brant jeg alle broer selv, ved å åpne munnen? Var det mine egne rop som skar i stykker familiebåndet? Fikk jeg som fortjent?
Mine foreldre kjenner nok på en sorg minst like stor som min, de har mistet sitt barn
Er det mine foreldres skyld? De tror kanskje at Gud krever dette av dem, etter å gjennom et langt liv ha fått innprentet at man må velge mellom sine egne barn, og den guden de tilber, dersom de settes opp mot hverandre?
Mine foreldre kjenner nok på en sorg minst like stor som min, de har mistet sitt barn. Et barn som uttaler seg i media mot den religionen de har viet sitt liv til, snakker imot den guden de har satt sitt håp til. Kan man skylde på dem når de da gjør dette? Eller er det religionens ledere, de som har konstruert dette spindelvevet av makt og kontroll? Jehovas vitners ledere, som tolker Bibelen dit hen at man skal kutte all kontakt med sitt frafalne barn? Som straffer de av sine egne medlemmer som ikke følger opp doktrinen, der de forteller dem at dette er en test på deres lojalitet til den religionen de tilhører, den guden de tilber? En doktrine de er omtrent helt alene om i den kristne verdenen. Hva gjør at de tolker skriften så mye strengere enn alle de andre som leser Bibelen? Er det fordi de har Sannheten?
Jeg har ingen svar
Er det kanskje Gud selv som har skylden? En usynlig makt som krever blind lojalitet og setter foreldre og barn opp mot hverandre. Som krever at en far må velge, mellom det evige liv og kontakten med sitt fortapte barn? Som den gang han ga Abraham ordre om å ofre sin sønn Isak som en lojalitetstest, krever han nå at hans tilbedere i dag skal utføre dette brennofferet, drepe sitt eget barn, i billedlig forstand? Hvem er denne guden som krever slikt?
Var det Jesus som skapte denne konflikten, da han sa: «Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd», og videre: «Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd.» Han som var så åpen og full av kjærlighet ellers, en rebell som hudflettet religiøse ledere da de stilte umenneskelige krav til sine samtidige. En person med dyp omsorg for bortkomne sauer, mennesker i livskriser. Var det han som innførte denne praksisen? Ønsket han dette? Skal jeg skylde på han for dette?
Jeg veit ikke. Jeg har ingen svar. Bare et levd liv.
Vis meg den guden som krever at jeg ikke lenger skal være pappa til mine barn om de ikke lever opp til mine krav, og jeg vil fortelle denne guden det samme som jeg sier nå: Du er ikke min Gud
Erfaringer har fratatt meg troen
Man må nesten vurdere det selv. Med sin egen samvittighet, sin egen Gud. Se på sine egne barn, og stille seg spørsmålet: Hva ville jeg gjort? Som pappa. Som forbilde. Som menneske her på jorden. Kunne noen overbevist meg om dette, at mine barn kommer bakerst i køen, bak en gudeskikkelse som krever sitt brennoffer, sin bekreftelse?
Mine erfaringer har tatt fra meg troen, jeg tilber ingen Gud. Men én ting er jeg sikker på, og det er at om det finnes en Gud der ute som en dag skal dømme oss mennesker, så vil hun dømme oss basert på hvordan vi behandler våre egne barn. Jeg kan ikke tenke meg en viktigere oppgave man har her på jorden som menneske. Vis meg den guden som krever at jeg ikke lenger skal være pappa til mine barn om de ikke lever opp til mine krav, og jeg vil fortelle denne guden det samme som jeg sier nå: Du er ikke min Gud. Du snakker ikke for meg. Vik fra meg.
Vis meg en religion som krever av sine medlemmer at de skal støte fra seg sine elskede barn om de hever stemmen, og jeg vil stemple den som en usunn, farlig religion som skader sine egne barns mentale helse.
Noen ganger må man si fra, man må heve stemmen, sette ned foten og si at ting ikke er greit. Så får det heller bli som det blir. Selv om det koster alt.
Vårt Land har kontaktet Jehovas vitners informasjonskontor og tilbudt samtidig imøtegåelse på faktiske opplysninger i innlegget. Trossamfunnet har foreløpig ikke besvart henvendelsene.