Kirkemøtet i den frie folkekirken

Noen vant kampen mot statskirkeordningen i 2008, men 14 år senere lever den statskirkelige tankegangen i beste velgående i Kirkemøtet. En nærliggende forklaring kan være at prestene fortsatt ser seg som, kanskje ikke kongen, men i hvert fall verdslige embetsmenn, og at de statskirkelige organene, bispedømmerådene, utgjør Kirkemøtet.

Det er trist at det er så vanskelig å se at en fri folkekirke ikke nødvendigvis trenger de samme organer og ordninger som staten hadde behov for i en statskirkeordning.

Nye utredninger

Selv om Kirkemøtet i sitt siste vedtak om organiseringen sviktet menighetene i Oslo og de andre store kommunene, skal vi i Oslo-menighetene prøve å gjøre det beste ut av situasjonen og fortsette det gode samarbeidet med biskop og bispedømmeråd, som ikke minst vår kirkeverge legger opp til. Det er imidlertid ingen tvil om at alternativ 1 med soknet som arbeidsgiver ville vært den perfekte ordning for oss. Dessverre kjørte Müller-Nilssen-utvalget sitt prostirådsforslag i grøfta med beskrivelsen av prostirådet som navet i den lokale kirken. Kirkerådsdirektørens prisverdige forsøk på å gi det et nytt liv mislyktes også.

Det er trist at det er så vanskelig å se at en fri folkekirke ikke nødvendigvis trenger de samme organer og ordninger som staten hadde behov for i en statskirkeordning

Kirkemøtet landet med 53 mot 52 stemmer på alternativ 3, som er omtalt som et kompromiss fordi ingen av de ansatte får ny arbeidsgiver. Modellen sies å være fleksibel og skal ivareta lokal forankring og sammenheng i kirkeorganisasjonen. Det skal utarbeides felles rammeverk, strategier, politikk og systemer for å legge til rette for enhetlig og effektiv forvaltning og sammenheng i hele trossamfunnet. I tillegg skal den daglige ledelsen være delt mellom en faglig og en administrativ leder, og overraskende nok skal biskopen ikke lenger utøve arbeidsgivers styringsrett. Det meste av dette høres kanskje positivt og tilforlatelig ut og skal gjennom en ny og omfattende utredningsprosess.

Ikke et kompromiss

Det kan imidlertid allerede nå slås fast at dette ikke er et kompromiss, men et storstilt sentraliseringsprosjekt. Slagordet om sammenheng i hele trossamfunnet er egentlig et program for å tømme soknets status som eget rettssubjekt for ethvert innhold. Kirkemøtet skal ikke lenger bare binde menighetene gjennom sin lovgivende myndighet, men nå også gjennom politikk, strategier og til og med forvaltningsvedtak. Vedtak i soknet vil følgelig bli skrevet med påholden penn. Når biskopen ikke skal utøve arbeidsgivers styringsrett, kan prostene for det første ikke lede prestetjenesten slik Kirkemøtet har bestemt. For det andre kan den faglige ledelsen ikke forankres hos biskopen, for man kan umulig mene at denne type ledelse faller utenfor arbeidsgiveransvaret. Men dermed blir det heller ikke mulig å legge den faglige ledelsen til prost og sokneprest. Hvis ikke Kirkemøtet mener at den faglige ledelsen skal forankres hos stiftsdirektøren, vil dette også bety en sentralisering.

Slagordet om sammenheng i hele trossamfunnet er egentlig et program for å tømme soknets status som eget rettssubjekt for ethvert innhold

For meg er det selvsagt at sokneprest og prosts faglige ledelse i Oslo skal forankres hos kirkevergen. Dette var utenkelig innen statskirkeordningen, men da var det heller intet ønske om en enhetlig arbeidsgiverlinje. Kirkemøtets antydning om lokal forankring synes å lokke fellesrådene med at det vil bli delegert myndighet nedover i systemet. Det gjenstår å se hvor reell denne myndigheten blir, og hvor omfattende. Forankring av den faglige ledelsen av prestene hos kirkevergen er nødvendig hvis man ønsker en todelt ledelse. I Oslo har vi en kirkeverge som er fullt ut kompetent til å ta dette ansvaret.