Når det ringer på døren og livet snus på hodet

Man lærer av erfaring, sies det. Det er mye sannhet i en slik påstand. I vår masteroppgave «Når det ringer på døren og livet snus på hodet - Hva slags kunnskap bruker presten når det overleveres et dødsbudskap?» har vi dybdeintervjuet fem prester om deres praksis med å overbringe dødsbudskap. Funnene våre viser at mengdetrening gjør prestene til bedre og bedre praktikere når det gjelder disse oppdragene. Og det er heller ikke så mange andre måter å bli bedre praktikere på enn å gjøre seg erfaringer, justere kursen litt, for så å gjøre oppdraget enda bedre neste gang.

Selv om kirken både har nett-kurs og en «how-to-do»-liste for å gi presten støtte for å gjennomføre disse oppdragene, viser våre funn at kurs og manualer bare hjelper prestene et stykke på vei. Disse oppdragene er så ekstremt komplekse og krevende, det er helt uforutsigbart hva som møter deg som prest når du ringer på en dør midt på natten og skal overbringe et dødsbudskap. Spørsmålet når presten står der på trappa er ofte: Hva møter meg nå? Hvordan skal jeg løse dette? Våre funn viser at den type kunnskap som trengs da, er prestens intuisjon og magefølelse, at hun kan lese situasjonen og handle ut fra situasjonens krav. Og den er ulik fra gang til gang.

Prestene opplever at de har en arbeidsgiver som ikke bidrar til en systematisk kunnskapsdeling om dette, men også enda verre: De opplever heller ikke at kunnskapen etterspørres

En kjerneoppgave for prester

Prester i Den norske kirke har erfaring med å gå med dødsbudskap som strekker seg hundreår tilbake. Å gå med dødsbudskap har både blitt sett på som en naturlig del av prestens sjelesørgeriske oppdrag, og som en del av samfunnsoppdraget. Prester sitter samlet sett på en enorm kompetanse på dette området, en kompetanse som ingen annen yrkesgruppe i det norske samfunnet er i nærheten av å ha.

Funnene i vår masteroppgave viser imidlertid at for det meste er kunnskapen som finnes på dette, taus kunnskap. Det vil si at kunnskapen er internalisert i den enkelte prest, men deles ikke. Det er mange grunner til dette. For det første er holder prester taushetsplikten høyt, og det er viktig. Det er mye som ikke kan eller skal deles. Men når kunnskap om det å gå med dødsbudskap ikke deles, er det også fordi det ikke legges til rette for kunnskapsdeling. Dette er et arbeidsgiveransvar.

Våre funn viser at prestene opplever at de har en arbeidsgiver som ikke bidrar til en systematisk kunnskapsdeling om dette, men også enda verre: De opplever heller ikke at kunnskapen etterspørres. Noen av våre informanter savner en anerkjennelse av hvor komplekst og krevende det er å stå i disse oppdragene. Det gjelder både i forhold til det som har med prestens egen sikkerhet å gjøre ved å måtte rykke ut alene til alle døgnets tider, men også om det som handler om rammebetingelser og godtgjørelser.

Når kunnskap ikke deles, går organisasjonen glipp av mye kunnskap som bare forblir hos den enkelte prest

Taus kunnskap må gjøres eksplisitt

I Vårt Land uttrykker Kirkerådsdirektør, Ingrid Vad Nilsen, at kirken er en lærende organisasjon. Vi er glad for intensjonen som ligger i dette utsagnet. Likevel er vi uenig i at dette per i dag har et godt nok substansielt uttrykk. I vår masteroppgave peker vi på at når kunnskap ikke deles, går organisasjonen glipp av mye kunnskap som bare forblir hos den enkelte prest. Etter vår mening holder det ikke å si at «det prester kan, er det kirken kan». Taus kunnskap må gjøres eksplisitt før den kan komme organisasjonen til gode.

Vi tror at både kirken som organisasjon, prestene og i siste instans de pårørende ville få mye igjen for å legge til rette for en bevisst kunnskapsdeling om det å gå med dødsbudskap. Det kan gjøres ved å lage praksisfellesskap hvor prestene deler erfaringer metodisk og systematisk. På den måten kan prester som allerede har årelang erfaring både bli enda bedre praktikere, samtidig som kompetansen deres kunne bli andre til del.

Dernest ville en slik praksis trygge de prestene som er nye og som skal begynne sin tjeneste. Flere av våre informanter kunne fortelle om den utryggheten og manglende kompetansen de kjente på første gangen de skulle ringe på en dør for å overbringe et dødsbudskap. Det var heller ikke vanskelig å kjenne seg igjen i dette for oss som forsket på temaet.

Er det noe som trengs i en slik situasjon, er det at noen viser genuin omsorg og har tid til å gå et stykke vei sammen med de som får livet sitt så snudd på hodet ved en tragisk beskjed

Til sist tror vi at hele kirken, alle yrkesgrupper i organisasjonen ville ha stor nytte av å få del i den kunnskapen prestene besitter på dette området. Her handler det jo om kompetanse på å møte mennesker i livskriser, og dette er jo hverdagen for svært mange ansatte i kirken, ikke bare prestene. Vi mener at det er først når dette skjer at kirken blir en lærende organisasjon.

Vi tar også til orde for en type mesterlære for å utføre et så komplekst og krevende oppdrag som det å overlevere et dødsbudskap er. Det ville etter vårt syn ligge mye læring og utvikling av praksisen ved alltid å være to som gikk sammen på slike oppdrag. Dette er praksis når for eksempel politiet utfører komplekse og vanskelige oppdrag.

Presten er godt skikket til å gjennomføre disse oppdragene.

I et pluralistisk samfunn kan det naturligvis diskuteres om det er en prest som bør overbringe dødsbudskap. Dette har ikke vært fokuset i vår masteroppgave. Våre funn viser imidlertid at presten er godt skikket til å gjennomføre disse oppdragene. Det ligger dypt forankret i prestens rolleforståelse å vise omsorg for mennesker i livskriser. Og er det noe som trengs i en slik situasjon, er det at noen viser genuin omsorg og har tid til å gå et stykke vei sammen med de som får livet sitt så snudd på hodet ved en tragisk beskjed. Våre informanter gir også uttrykk for at de har høy bevissthet på at de er aktører i en livssynspluralistisk kontekst, og ikke bruker anledningen til å misjonere for de pårørende uten at det er etterspurt.

[ Etterlyser utveksling av kunnskap om dødsbudskap: – Prester er overlatt til egen erfaring ]