Når det ringer på døren og livet snus på hodet
DØDSBUDSKAP: Når kunnskap om det å gå med dødsbudskap ikke deles, er det også fordi det ikke legges til rette for kunnskapsdeling. Dette er et arbeidsgiveransvar.
«Når kunnskap ikke deles, går organisasjonen glipp av mye kunnskap som bare forblir hos den enkelte prest», skriver Silje Kristin Meisal og Nils Åge Aune.
the blowup on Unsplash
Man lærer av erfaring, sies det. Det er mye sannhet i en slik påstand. I vår masteroppgave «Når det ringer på døren og livet snus på hodet - Hva slags kunnskap bruker presten når det overleveres et dødsbudskap?» har vi dybdeintervjuet fem prester om deres praksis med å overbringe dødsbudskap. Funnene våre viser at mengdetrening gjør prestene til bedre og bedre praktikere når det gjelder disse oppdragene. Og det er heller ikke så mange andre måter å bli bedre praktikere på enn å gjøre seg erfaringer, justere kursen litt, for så å gjøre oppdraget enda bedre neste gang.
Selv om kirken både har nett-kurs og en «how-to-do»-liste for å gi presten støtte for å gjennomføre disse oppdragene, viser våre funn at kurs og manualer bare hjelper prestene et stykke på vei. Disse oppdragene er så ekstremt komplekse og krevende, det er helt uforutsigbart hva som møter deg som prest når du ringer på en dør midt på natten og skal overbringe et dødsbudskap. Spørsmålet når presten står der på trappa er ofte: Hva møter meg nå? Hvordan skal jeg løse dette? Våre funn viser at den type kunnskap som trengs da, er prestens intuisjon og magefølelse, at hun kan lese situasjonen og handle ut fra situasjonens krav. Og den er ulik fra gang til gang.
En kjerneoppgave for prester
Bestill abonnement her
KJØP
