Verdidebatt

Hvis Gud er død

VERITASKONFERANSEN: Hvis Gud virkelig var død, er trolig de logiske følgene langt større enn de fleste av oss tar innover seg.

«Etter at Buddha var død, viste skyggen hans fremdeles på huleveggen i århundrer – en kolossal, forferdelig skygge. Gud er død, men slik mennesket er, vil det kanskje være huler i årtusen hvor skyggen hans vises. Og vi – vi må fortsatt beseire den skyggen.»

Gud er kanskje død, mente den tyske filosofen og ateisten Friedrich Nietzsche (1844-1900), men folk vil i lang tid fortsette å leve som at Gud er. Mange mennesker i Vesten som kaller seg «ateist», har fått ateismen på billigsalg. Den koster lite og leveres til fortauskanten. Slik historiker Tom Holland mener å demonstrere i sin Dominion, er vestlige mennesker så innhyllet i en tankeverden og språk gjennomsyret av kristne antakelser, at vi ikke klarer å forestille oss et alternativ.

Daniel Joachim Kleiven

For oss fremstår det som et enkelt offer å forkaste Gud, for som produkter av vår kultur vil vi langt på vei fortsette å tenke om virkeligheten fra et religiøst perspektiv. Der enkelte pop-ateister, som Dawkins eller Hitchens, behandler spørsmålet om Gud som noe som ligner en tro på julenisser og feer, har Nietzsche en helt annen dybde og forståelse for hvilke spørsmål som er relevante å stille.

Det kan høres provoserende ut, men anklagen om livssyn på billigsalg treffer også religiøse. Vi forsøker alle å svare på grunnleggende spørsmål om sannhet, godhet og skjønnhet – ateister som teister. Mennesker blir tiltrukket av hva vi kjenner og opplever attraktivt. Men de færreste har tid til eller interesse av å granske alle underliggende forutsetninger i verdensbildet vårt, og hvordan antakelsene peker mot visse logiske endestopp.

Dette er en grunn til at arenaer som Veritaskonferansen finnes. Den er et pusterom hvor man kan legge daglige oppgaver til side for å dukke dypere. Når årets tema er «Hvis Gud er død», er det nettopp for å undersøke hva som følger av den påstanden. Her har vi som kristne mye å lære fra ateister som har turt å dukke ned i spørsmålet.

Nietzsche tenkte at uten Gud, det sentrale navet i idéhistorien helt fra Platon og Aristoteles’ dager, forsvinner det eksterne, logosentriske holdepunktet vi har for å navigere i verden

Hvordan ser Guds død ut for Nietzsche?

Nietzsche hevdet at kjernen av mot ikke er i å ha overbevisninger, men i å kunne angripe dem. Det forfriskende med hans forfatterskap, er at han er villig til å kaste over bord alle selvfølgeligheter. «Gud er død», proklamerer Nietzsches karakter i boka Den muntre vitenskap. Dette utgjør «en ny morgen» og er årsak til «glede, lettelse og oppmuntring». Men han er ikke naiv i å tro at dette betyr paradis på jord, hvor en ny liberal tidsalder innlosjeres med humanisme, toleranse, fornuft, vitenskap og alt som er godt, slik mye enklere religionskritikk virker å anta.

Tvert imot. Han spår «skygger…som vil innhylle Europa», en «serie av sammenbrudd, destruksjon, ruin og kataklysme», hvor en «uhyrlig logikk av terror…en solformørkelse som ikke ligner noe kloden enda har opplevd».

Nietzsche tenkte at uten Gud, det sentrale navet i idéhistorien helt fra Platon og Aristoteles’ dager, forsvinner det eksterne, logosentriske holdepunktet vi har for å navigere i verden. Når vi nå beveger oss, er det i et «uendelig ingenting», hvor vi ikke kan avgjøre retninger som «opp eller ned». Uten Gud øverst i hierarkiet, er mennesket neste kandidat til å tre frem for å skape virkeligheten i sitt bilde. Vi kan ikke lenger regne med en virkelighet som inviterer oss til å lære konsepter om sannhet, godhet og skjønnhet, men mennesket alene skaper målestokken for alt.

En utfordring til vår sivilisasjon

Med et slikt syn forsvinner forbilder om objektiv vitenskapelighet og rasjonalitet, og menneskeverd og menneskerettigheter står på sandgrunn. For alle slike verdier forutsetter at de finnes som noe eksisterende å ha kunnskap om – et noe mennesker kan avdekke, lære om, dele, diskutere og enes om. Alle tanker om at historien går fremover, faller i grus, fordi dette forutsetter at det finnes et mål som vi beveger oss mot, hvor godhet, sannhet eller skjønnhet er mer utbredt enn der vi befinner oss nå. Uten mål finnes ikke progresjon, bare endring.

Tanken om omsorg til «disse mine minste» eller at offerrollen kan ha moralsk legitimitet, er ikke for Nietzsche noe å ettertrakte. Nei, de er illusjoner verdt å forakte. Den egalitære visjonen kristendom introduserte i vår sivilisasjon, som selv våre sekulære moralfilosofer og politiske tenkere tar for gitt, mister sitt rasjonelle fotfeste uten den. Selv om de henviser til dette som moralske intuisjoner eller produkter av fornuft, er det snarere demonstrasjoner av hegemoniet til den kristne revolusjonen som fremdeles underkuer dem.

Om vi skal ta Nietzsche på alvor, er det altså få grunner til å tenke at en konsistent ateistisk virkelighetsforståelse kan favorisere rasjonalitet, vitenskap, progresjon, liberale verdier og menneskerettigheter, fremfor irrasjonalitet, mystisisme, stillstand, autoritære ideologier og en implosjon av alle verdier inn i det subjektive. Mange av oss kan synes slike spørsmål er ufine og bryter den gode stemningen i livssynssamtaler, men det er fordi vi fremdeles lever i Guds skygge. Ateisme, slik vi kjenner den, ble tross alt selv først og fremst muliggjort av spissfindige distinksjoner mellom teologer i middelalderen, slik Lars Sandbeck argumenterer godt for i «Den gudløse verden».

Det er ikke sikkert Nietzsche har rett, selv om det finnes grunner som taler for det. Det som uansett er sikkert, er at vi har mye å lære av å behandle spørsmålet om Guds død med større seriøsitet, fordi det skjuler seg mange spennende og viktige utfordringer rett under overflaten.


Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt