Dette mister vi ved å kreve studieavgift

I regjeringens statsbudsjett legges det opp til at nye internasjonale studenter må betale studieavgift i Norge.

Som førsteamanuensis ved en verdibasert høyskole vil jeg herved invitere forskningsminister Ola Borten Moe til å delta på forelesninger i vitenskapsteori som jeg hvert år har med mine masterstudenter ved VID. Der snakker jeg problemdefinisjonsprivilegiet.

Selv om ordet er langt og vanskelig, beskriver det presist hvorfor norsk akademia vil bli fattigere hvis regjeringens forslag blir stående. «Problemdefinisjonsprivilegiet», sier jeg til studentene mine, «handler om at virkeligheten – for å si det forsiktig – er svær og kaotisk. Hva ved virkeligheten som defineres som et problem det bør forskes på eller undersøke, er på ingen måte alltid selvsagt».

Så snakker vi om eksempler. «Det kan», sier jeg, «virke umiddelbart forståelig at man skal forske på sykdom for å fremme helse og velferd». Studentene nikker gjenkjennende. «Men ved å kun legge til én faktor til», sier jeg, «blir det synlig at det ikke er selvsagt hvilke sykdommer man forsker på. Det er vel kjent at det tradisjonelt sett har vært forsket mer på sykdommer som i større rammer menn, og menns kropper har blitt brukt som utgangspunkt. Med andre ord: I noen tilfeller har de som har innehatt problemdefinisjonsprivilegiet i medisin historisk sett manglet et kjønnsperspektiv: Den delen av den svære og kaotiske virkeligheten man har valgt å forske på, har i større grad lagt til grunn menns sykdommer og kropper.»

Bringer inn radikalt andre erfaringer

På tross av sitt litt kronglete inntrykk, handler derfor problemdefinisjonsprivilegiet om noe høyst jordnært og konkret. Og det er derfor regjeringens forslag vil gjøre norsk akademia til et fattigere sted for læring og tenkning. Norsk akademia trenger å spre og dele det privilegiet det er å definere noe som et problem det er verdt å forske på.

Internasjonale studenter fra Afrika og Asia bringer med seg radikalt andre erfaringer enn norske studenter. Deres bakgrunner bidrar til at norsk akademia blir mindre ensrettet og mer mangfoldig. Det forhindrer innavl, nepotisme og sneversynthet. I tillegg bidrar gratis-prinsippet for internasjonale studenter selvsagt til å spre kunnskap, ved at studentene tar med seg kunnskapen de har fått når de reiser hjem og går inn i profesjonelle roller og ulike former for lederoppgaver i sine hjemland.

Norsk akademia trenger å spre og dele det privilegiet det er å definere noe som et problem det er verdt å forske på

Studentene er motiverte

Forslaget skal kun gjelde studenter som ikke kommer via utvekslingsprogram. Det vil, ifølge Borten Moe føre til en kvalitetsøkning ved at man får «mer motiverte» internasjonale studenter (Klassekampen 10.10.2022). Har Borten Moe selv noe erfaring med å være internasjonal student?

Jeg har selv erfaring av å reise til utlandet både som individuell student og gjennom et utvekslingsprogram. Som program-student seilte jeg rett inn på et nytt universitet, ble tatt godt imot av forelesere som kjente moderuniversitetet mitt, og slapp å betale skolepenger (til tross for at jeg studerte i Afrika). På tross av høy motivasjon for å reise ut på egen hånd utenfor et utvekslingsprogram for å studere i USA, måtte jeg rett og slett gi opp. Selv for meg fra Norge, ble det for vanskelig. Jeg skal love Borten Moe at det krever både motivasjon, kraft og mot å på egen hånd finne frem til et studium i Norge, søke, fremskaffe all nødvendig, bestå språkkrav, skaffe den obligatoriske summen som kreves for å få opphold i Norge, organisere reiser, faktisk gjennomføre studiene i Norge, samtidig som mange jobber for å kunne finansiere et studentliv med svært magre økonomiske kår.

Å ekskludere studentene som sterkest utfordrer norsk akademias problemdefinisjonsprivilegium, ved å ta med seg andre, nye og overraskende perspektiver og erfaringer, er ikke en god løsning

Vil luke ut andre enn de rikeste

La oss bare si det rett ut: En studieavgift på 130.000 kroner vil ikke føre til at de mest motiverte kommer til Norge. En studieavgift vil gjøre at de rikeste kommer. En studieavgift gjør at vi kanskje går glipp av en nobelprisvinner i 2050 fra Afrika som har studert i Norge. Eller en student fra Asia som har en utenkt tanke for hvordan løse energiutfordringer i storbyen hen kommer fra – en løsning som kan brukes til å løse energikriser også i vår kontekst. Begge disse fiktive studentene ville ikke hatt råd til å studere i sine hjemland.

Det er selvsagt nødvendig å diskutere om det bør finnes et tak på hvor mange internasjonale studenter Norge skal ta imot. Men å i utgangspunktet ekskludere de studentene som i størst grad utfordrer norsk akademias problemdefinisjonsprivilegium, ved å ta med seg andre, nye og overraskende perspektiver og erfaringer, er ikke en god løsning. Verken når det gjelder ønske om støtte opp under ny og fri forskning, og i et internasjonalt solidaritetsperspektiv.