Dette er bibeltroskap

Når en leser om bibeltroskap i dag, får en gjerne inntrykk av at det handler om å fastholde at abort og homofili er synd. Blant dem som står for slik bibeltroskap er det nok et mindretall som har vært i en situasjon der de har tenkt at det muligens var nødvendig å abortere sitt eget foster. De fleste av dem er heller ikke homofile.

For de fleste vil da bibeltroskap dreie seg om å fordømme andre mennesker. Det kan neppe sies å være et sentralt anliggende i Bibelen.

Dele alt

Av Apostelgjerningene lærer vi at de første kristne hadde all eiendom felles. De delte pengene sine og alt de hadde med hverandre (Apg 2,44-45; 4,32-37). Dette blir ikke beskrevet som noe påbud, men det fremstår tydelig som et ideal. Jeg kjenner ingen kristne i dag som praktiserer bibeltroskap på dette området.

Mange kristne i verden praktiserer å gi tiende, det vil si å gi 10 prosent av inntekten til kristent arbeid. Vi finner et bud om å gi tiende i Det gamle testamente (3 Mos 27,30), men ikke i Det nye.

At det ikke finnes i Det nye testamente, er desto mer påfallende når vi vet at Paulus brukte to kapitler av sitt andre brev til korinterne på å oppfordre dem til å bidra til en pengeinnsamling til de fattige i Jerusalem. I stedet for å henvise til loven, viser Paulus imidlertid til Jesu Kristi eksempel: «Enda han var rik, ble han fattig for deres skyld, så dere skulle bli rike ved hans fattigdom» (2 Kor 8,9). Bibeltro givertjeneste er ikke bare å gi 10 prosent, men å gi alt, slik Guds Sønn gjorde da han ble menneske for å bringe frelse til verden.

Mitt mål er å stille spørsmål ved hva vi anser som sentralt når vi snakker om bibeltroskap og hvor vi trekker skillelinjene

Viser seg i praksis

Bibeltroskap viser seg i praksis, ikke bare i ord. Jakobs brev gjør det helt tydelig: «En gudsdyrkelse som er ren og feilfri for Gud, vår Far, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden» (Jak 1,17).

Hva det innebærer å unngå verdens flekker, kan være mange ting. I dag er det nærliggende å tenke på å avvise forbrukerkulturen og tanken på at alt, også menighetslivet, handler om å tilfredsstille våre egne behov. Ikke å la seg flekke til av verden viser seg på helt konkrete måter, ved å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød.

Jesus var like konkret da han beskrev den ytterste dommen og forklarte hva det er som kjennetegner dem som blir frelst. Det er at de har gitt mat til dem som sulter og drikke til dem som tørster, at de har tatt imot de fremmede, at de har gitt klær til dem som er nakne, og at de har sett til de syke og dem som var i fengsel (Matt 25,31-46). Gjennom hele kirkehistorien har de kristne derfor vært kjent for å ta seg av mennesker i nød.

[ Var pastor og mistet troen. Åtte år senere åpnet han Bibelen på nytt ]

Mennesker i nød

Jeg spurte en gang en av mine etiopiske studenter hva menigheten hans gjorde når det var jul. «Da tar vi med oss masse god mat», sa han, «og så går vi til fengselet og deler den med de innsatte». Så la han til: «Det er jo det Jesus har lært oss». Han hadde skjønt hva det vil si å være bibeltro.

I dag kommer det fremmede mennesker i nød til Norge hver eneste dag. Å vise gjestfrihet mot flyktninger og innvandrere er bibeltroskap i praksis.

Det finnes et sterkt kristent engasjement for den typen bibeltroskap i vårt land, noe vi så tydelig på 1990-tallet, da vi fikk alle kirkeasylene. Fortsatt er det mange kristne som strekker seg langt for å være til hjelp for dem som er fremmede for den norske kulturen. Dette er helt naturlig for et kristenfolk som i 200 år har vært sterkt engasjert i misjon. Nå er det ikke lenger nødvendig å krysse landegrenser for å vise nestekjærlighet til mennesker med andre religioner.

Da han ble spurt om han var bibeltro, skal Børre Knudsen visstnok ha svart: «Nei, selvfølgelig ikke»

Guds sjenerøsitet

Med ett enkelt ord kan bibeltroskap kanskje sammenfattes som sjenerøsitet. I Bibelen møter vi Guds sjenerøsitet: han tilgir oss alle våre synder og gir oss sin rettferdighet. Dermed setter han oss i stand til å vise den samme grenseoverskridende sjenerøsiteten, gjestfriheten, åpenheten og inkluderende holdningen til andre mennesker.

Slik bibeltroskap er nok av større betydning enn hvilke meninger vi måtte ha om abort og homofili. Når det er sagt, er det ikke min hensikt med denne artikkelen å kritisere et konservativt syn på disse spørsmålene. Jeg deler selv et slikt syn. Mitt mål er derimot å stille spørsmål ved hva vi anser som sentralt når vi snakker om bibeltroskap og hvor vi trekker skillelinjene mellom dem som er bibeltro og dem som ikke er det.

Da han ble spurt om han var bibeltro, skal Børre Knudsen visstnok ha svart: «Nei, selvfølgelig ikke». Bibeltroskap er ikke noe vi kan skryte av. Det er noe som krever et fullt mål av Guds nåde.