Den dagen Stortinget åpner, holder Oslo Domkirke fortsatt «Gudstjeneste ved Stortingets åpning». Det viser at til tross for oppløsningen av statskirken er det fortsatt et forhold mellom Stortinget og Den norske kirke. Det var Stortinget som i 2017 innførte i Grunnloven at «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten.» Dette er første gang Den norske kirke omtales som «folkekirke» i Grunnloven. Og oppdraget den fikk av Stortinget, var å «forbli» folkekirke.
En allmenn kirke
Men hva betyr det å være folkekirke i et folk som stadig er i forandring? Norge er blitt et mangfoldig samfunn, både kulturelt, sosialt og i sammensetning av befolkningen. Samtidig bekjenner vi i trosbekjennelsen at vi «tror på en hellig, allmenn kirke». Ligger det i «allmenn» en forventing om at kirken skal være for folk flest? Det er slike spørsmål vi tar opp i boken Folkekirke for folk flest? der en rekke kirkelig aktive og prester og teologer gir sine bidrag til en folkekirketeologi. Utgiver er Åpen Folkekirke, uten at alle bidragsyterne er del av den bevegelsen.
De siste årene har mange kirkeledere og kirkeaktive brukt mye tid på å diskutere kirkelige strukturer og ordninger. Men vi tror at det nå er nødvendig å løfte opp de visjonene vi har om å være kirke for folk flest, om å være fellesskap med håp for hverandre og for verden.
Slike visjoner starter med opplevelser av hva det er å være kirke, der mennesker møter Gud og medmennesker. Det skjer gjennom gudstjenester, musikk, kunst – og møter med mennesker der vi opplever glede, tilgivelse, å bli tatt imot som dem vi er. Kan vi skape en begeistring over en kirke som er tilstede på alle steder der folk bor? For kirken begynner lokalt; den er knyttet til et bestemt sted og til bestemte mennesker. For mange er det viktigste tilknytningspunktet selve kirkebygget som er stedet for de vakreste og vanskeligste opplevelsene i livet.
Det lokale fellesskapet er også utgangspunkt for å spørre om hvor kirken blir til. Vi ønsker å se sammenhengen mellom det som skjer i søndagsgudstjenestene og det vi kaller livsritualene, barnedåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Der kan vi se kirken som en «livsløpskirke» der folks livsprosesser er en viktig del av å være kirke. Det betyr å gi folk opplevelsen av at de tilhører en «kirke for folk flest».
Vi tror at det nå er nødvendig å løfte opp de visjonene vi har om å være kirke for folk flest, om å være fellesskap med håp for hverandre og for verden
Hordan forstår vi «folket» i folkekirken?
Betegnelsen «folkekirken» betyr at den rommer folket eller nasjonen. Dette har lenge vært tatt som en selvfølge, for eksempel i sammenknytningen mellom kirke, folk og land. Dette kjenner vi igjen for eksempel gjennom nasjonale feiringer. Men hvordan forstår vi «folket» i folkekirken når folket i Norge har forandret og utvidet seg? Hvordan tar majoritetsbefolkningen og –kirken på alvor at Norge er en nasjon med flere folk? Hva vil det si at Den norske kirke er norsk og samisk? Særlig i Oslo er det flere områder der medlemmer av folkekirken er et mindretall, som i Groruddalen og på Holmlia. Hvordan kan menigheter delta i å bygge flerreligiøse fellesskap og bidra til å styrke lokalmiljøer?
Tradisjonelle vekkelser har ikke kjennetegnet folkekirken på lang tid, men siden siste del av forrige århundre har folkekirken blitt preget av den sosial-etiske vekkelsen. «The Church for others» var et kjent slagord fra 1968-generasjoen, som har vært med på å utvikle diakoni både i Norge og i verden. Men uttrykket «church for others» kunne også føre til skiller mellom dem som hjelper og de som blir hjulpet. Vi trenger et nytt perspektiv på diakonien som kan bidra til å bryte ned disse skillene og skape en gjensidighet i forholdet, slik at vi blir «kirke for hverandre».
En folkekirke som skal være en del av folket, må også ta opp de presserende oppgaver som vi står overfor som folk, lokalt, nasjonalt og globalt. Oppgavene er kjent av alle: klima, naturødeleggelser, rovdrift på naturen, som også får sosiale konsekvenser med krig, fattigdom, migrasjon. Dette er spørsmål som krever politiske svar, og hvor veier til løsninger er omstridte. Hvilken rolle kan eller skal kirken ha i disse prosessene? Hvilken innsikt gir teologi, gudstro og Bibelen i disse spørsmålene?
En folkekirke som skal være en del av folket, må også ta opp de presserende oppgaver som vi står overfor som folk, lokalt, nasjonalt og globalt
Å være innenfor eller utenfor
Mange av konfliktene de siste generasjonene har dreiet seg om hvem som hører til folket og kirken. Det vil si, hvem har fulle rettigheter i samfunnet og i kirken? Hvorfor er spørsmålet om kvinner har like rettigheter fortsatt en gjenganger i kirken, fra ordinasjonen av Ingrid Bjerkås i 1961 og faktisk helt til i dag? Den ekskluderingen fra å være «folk flest» som har rammet folkekirken sterkest de siste 50 årene, er den som LHBT befolkningen har opplevd. Utviklingen av beskyttelse i folket mot diskriminering og rettigheter som partnerskap og ekteskap, gjorde at kirkens motstand ble mer og mer umulig. Til slutt ble den overvunnet ved at alle fikk samme rett til prestetjeneste og til ekteskap. Dermed ble kirken faktisk mer folkekirke!
Vi har ikke klart å dekke alle spørsmål om hva det kan bety å være folkekirke i én artikkelsamling. For eksempel mangler vi kapitler som tematiserer folkekirken i kriser og når sentrale begivenheter finner sted, det være seg 22. juli eller kongelige markeringer. Det som akkurat nå er det mest aktuelle er angrepet den 25. juni i Oslo, som synes å være rettet inn mot skeive og Pride. I kjølvannet av dette angrepet har spørsmålet om hva det vil si å være folkekirke blitt aksentuert: Den offentlige sørgegudstjenesten i Oslo domkirke var et godt eksempel på folkekirken som åpner opp dørene og er kirke «for alle». Likevel ble det reist kritikk i etterkant, fordi det skjedde uten at skeive var synlige i liturgien. Slik kunne gudstjenesten også oppfattes som en bekreftelse på en folkekirke der noen er mer «folk» enn andre. Kan folkekirken være skeiv, og hva betyr det teologisk og praktisk?
Slike spørsmål hører hjemme i diskusjonen om folkekirke, og vi håper med denne boken å stimulere til samtaler som «folk flest» kan delta i!
[ Diakon Silje Sjøtveit: «Nå har jeg sittet stille i båten lenge nok» ]