Biskop Halvor Nordhaug mener i en kronikk i Vårt Land at teaterstykket «Himmelens Dronning» krysser grensene for hva Guds hus kan romme».
Jeg har vært i god dialog med Teater Innlandet i forkant av fremføringen i tillegg til oversetteren av teksten fra engelsk til norsk. Denne forstillingen og debatten i etterkant har etter mitt syn fremmet noe viktig. Den har belyst at Jesus er en alle kan identifisere seg med, og dermed har stykket fått frem vesentlige aspekter som understreker evangeliets åpenhet. Jeg har vurdert dette som et teaterstykke, og dermed ikke en gudstjeneste eller kirkelig handling. Forestillingen gir seg heller ikke ut for å være en dogmatisk riktig fremstilling av troen.
Alle utsagnene blir fremført på et særskilt sted som formidler troen igjennom hele sin arkitektur og interiør
Enig i at noe er problematisk
Så er jeg selvsagt enig i at det er enkelte utsagn og fortolkninger i stykket som er problematisk, og det er forståelig at det skaper debatt om hvorvidt dette egner seg for fremføring i et kirkerom.
Nordhaug skriver at «mye kan tåles i et kirkerom, også av benektelse eller karikering av innholdet i kirkens tro, så fremt det ikke blir stående alene». Jeg mener derimot at fremføringen ikke blir stående alene når det er satt opp i en kirke. Alle utsagnene blir fremført på et særskilt sted som formidler troen igjennom hele sin arkitektur og interiør.
Stykket står ikke alene
I Hamardomen var rammen et sted der kristen tro og formidling har vært levende i 1000 år. I Elverum kirke er altertavlen prydet av Jesus på korset, mens i Sand kirke er alterbildet av Kristus trøsteren. Derfor står ikke forestillingen alene, men nettopp i en ramme av tro og kristen formidling.
Det at også biskop Nordhaug skriver en slik kronikk viser at stykket har skapt en mulighet for å trenge dypere inn i den teologiske debatten og er med å oppfylle det som Kirkemøtet uttalte i 2018: «Kirkerommet er hellig og kan brukes av kunstnere til kunstuttrykk som beveger, utfordrer, åpner opp og utvider horisonten vår»