En kirke for håp, tro og fellesskap

Krigen i Europa fører til menneskelige lidelser, flere flykninger, økte priser, mat- og energimangel. Klimautfordringene rykker stadig nærmere. Pandemien de siste årene har ettervirkninger knyttet til psykisk uhelse som vi ikke kjenner omfanget av. Hva kan kirken bidra med inn i denne virkeligheten?

Innovasjon og nyskapende kraft

Da pandemien kom, kastet kirkens ansatte, folkevalgte og frivillige seg rundt. Det ble lagt ned en enorm innsats for å være en tilgjengelig kirke. Det var en evne og vilje til å være kirke «samme hva». Den samme drivkraften kan være avgjørende for kirken i møte med nye utfordringer.

Spørsmål rundt organisering av kirken har tatt mye tid og energi. Det er samtidig helt nødvendig å reflektere sammen om hvordan vi skal være kirke i dagens samfunn. Hvordan kan vi videreføre koronatidens kreativitet og innovasjon? Når folk ikke kommer til kirken, må kirken komme til folk. Det kan være å oppsøke folk hjemme eller på kjøpesenteret eller andre steder der folk samles, eller å ha arrangement utendørs, på nye tidspunkt eller å finne nye arbeidsmåter for å nå barn og unge.

Hvordan kan vi videreføre koronatidens kreativitet og innovasjon?

—  Ingrid Vad Nilsen

Flere foreldre oppgir at de vil at barna skal selv få velge dåp, men hvis barna skal ha et reelt valg, må de ha kunnskap om kristen tro. Det er ikke lenger mulig å lene seg på en grunnkunnskap fra hjem og skole. På et tidspunkt blir spørsmålet da «hvordan folk kan tro på en Gud de ikke har hørt om». Nye metoder må tas i bruk for å nå ut til barn og unge med det kristne budskap. Målgruppen for trosopplæring må utvides fra de døpte mellom 0-18 til å gjelde alle interesserte – uavhengig av alder.

Folkekirkens ryggrad

Medlemstallene i Den norske kirke går sakte nedover, men er samtidig veldig stabile. Kirken står fortsatt sterkt i lokalsamfunn landet over. I den enkelte menighet merkes ikke nedgangen så godt fra år til år. Men nasjonale tall over tid, viser en tydelig trend.

Livsritene med dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse er folkekirkens ryggrad. Omfattende medlemsundersøkelser viser at de står sterkt. 7 av 10 under 30 år ville valgt å gifte seg i kirken om de skulle giftet seg nå. 8 av 10 ønsker seg kirkelig begravelse. I dag er det en reell valgfrihet ved alle livsritene. Derfor er det viktig at de kirkelige handlingene er lett tilgjengelige og at det kristne innholdet blir enkelt og forståelig.

Kirkebyggene er viktige identitetsmarkører for langt flere enn kirkens medlemmer. Over halvparten av medlemmene sier at kirkebyggene betyr mye, mens nærmere 8 av 10 mener det er viktig at deres kommune vedlikeholder kirkene. Dette tallet har økt blant medlemmer som sjelden eller aldri går i kirken. Å gjøre landets kirker og de kirkelige handlingene enda mer tilgjengelige for folk vil være en viktig oppgave for kirken fremover.

Norges største sivilsamfunnsaktør

Etter skillet mellom kirke og stat er Den norske kirke nå landets største sivilsamfunnsaktør med kirkebygg, gudstjenester, kirkelige handlinger og andre arrangementer over hele landet.

Kirken står i en unik posisjon for å samhandle og samskape med kommunene. Dette skjer allerede, og mye av menighetenes arbeid bidrar til å oppfylle bærekraftsmålene. Samarbeid forutsetter at kirken er bevisst sin egenart og forvalter ressursene i god dialog med både offentlige myndigheter og andre sivilsamfunnsorganisasjoner.

Det er varslet trangere tider for offentlige budsjetter fremover. Mindre oljepenger og høyere pensjonsutgifter vil tvinge frem prioriteringer. Den norske kirke må i større grad belage seg på å kunne dokumentere effekter av tildelte midler. Kirken vil som alle andre måtte se på muligheter for å effektivisere sitt arbeid.

Livsritene med dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse er folkekirkens ryggrad

—  Ingrid Vad Nilsen

Mange ting i kirken kan ikke effektiviseres. Gravere kan ikke grave to graver samtidig, kantorer kan ikke spille på to gudstjenester samtidig. Digitalisering er ett område med et innsparingspotensial, der felles løsninger samtidig kan forenkle arbeidshverdagen. For å få til dette, må vi bygge en ny kultur for samarbeid – på tvers av enheter og organer.

Mangfoldig fellesskap

En medarbeiderundersøkelse blant alle ansatte i 2021, viser at kirken har svært mange høyt engasjerte medarbeidere over hele landet. En rapport fra 2020 pekte på at kirken ofte blir definert av dens «ytterkanter». Uenighetskulturen er høyt verdsatt i kirken, men sett utenfra kan den gi et bilde av en polarisert og oppstykket kirke. Det kan være et hinder for å rekruttere folk. Å være en attraktiv arbeidsplass må stå høyt på en kirkelig prioriteringsliste om vi fortsatt vil ha dyktige ansatte over hele landet. Da er det helt avgjørende å få en organisering som gir en felles ramme og gode arbeidsbetingelser for alle som jobber sammen lokalt i kirken.

[ I denne kyrkja dyrkar dei sin eigen altervin ]

Som majoritetskirke er det lett å bli majoritetsblind. Kirkemøtet har tidligere bedt taterne om unnskyldning for kirkens urett og mot deres folk. Arbeidet for å fremstå mindre blendahvit har pågått lenge. Kirkens forhold til skeive, historisk og i dag står på dagsorden. Kommisjonen som neste vår leverer rapport til Stortinget om fornorskingen av samer, kvener og skogfinner, vil ventelig også peke på kirkens rolle for å skape forsoning.

Forsoningsprosesser er tid- og ressurskrevende. Samtidig er de helt nødvendige for å komme videre – sammen.

Mye livskraft

Den norske kirke rommer mye livskraft. Det er mange ressurser å glede seg over. Kirken betyr mye for enkeltmennesker, lokalsamfunn og det norske samfunnet som helhet.

Kirken forvalter skatter som har betydd noe for mennesker gjennom 2000 år. Ord og sakramenter, kirkerom, salmer, tekster og tradisjoner. Det er dette som motiverer medarbeidere og berører de som vil høre til. Disse skattene kan bringe håp, tro og fellesskap også til nye generasjoner, dersom kirken evner å gjøre dem tilgjengelige.