Verdidebatt

Amnesty trenger en restrukturering

UKRAINA-GATE: Amnesty Internationals veivalg de siste tjue årene har gjort organisasjonen sårbar for svakere leveranser. Men det er ikke umulig å snu skipet.

Verdens viktigste menneskerettighetsorganisasjon, Amnesty International, har vært i hardt vær den siste tiden. Jeg tror det kan være hensiktsmessig å forstå Amnestys Ukraina-gate i lys av litt organisasjons-historikk.

Tale Hungnes

Selv tar jeg ikke stilling til den konkrete rapporten, som jeg ikke har lest. Jeg vil likevel mene at det er Amnestys rolle å avdekke menneskerettighetsbrudd på alle sider av en konflikt. Dette forutsetter imidlertid at Amnestys uavhengige etterforskning holder svært høy standard.

Her er sakens kjerne, slik jeg ser det: Er Amnesty rigget for research og kampanje av høyeste kvalitet? Jeg vil trekke frem tre momenter.

Sprer kreftene for tynt

For det første: mandatutvidelsen og tematisk fragmentering. Før var Amnesty en spesialistorganisasjon som kjempet for et begrenset utvalg menneskerettigheter. Kjernesakene handlet om samvittighetsfanger, dødsstraff, tortur og tvungne forsvinninger.

I løpet av 90-tallet vokste det frem et ønske om at Amnesty skulle jobbe bredere. Dette ga mening i en historisk kontekst preget av glasnost, murens fall og løfter om bærekraftig utvikling. Man håpet å oppnå mer ved å koble menneskerettsagendaen med utviklingsagendaen/fattigdomsbekjempelse.

På det globale landsmøtet i august 2001 vedtok Amnesty derfor å bli en organisasjon som skulle kjempe for alle menneskerettigheter for alle mennesker overalt alltid. Men under én måned etterpå kom 11. september 2001. Og krigen mot terror. Den historiske konteksten var endret, men vedtaket om mandatutvidelse besto.

Konsekvensene har vært en tematisk fragmentering som etter min mening gjør at Amnesty sprer kreftene sine for tynt. Man kan ikke være spesialist på alt, man rekker ikke å lage slagkraftig etterforskning og kampanjer på alt.

Dermed har organisasjonen i mine øyne mistet global gjennomslagskraft og blitt mer organisert slik at de mest effektive kampanjene drives av hver landseksjon på eget land. Eksempler på dette er for eksempel Amnesty Argentinas bidrag til endret abortlov eller Amnestys Norges bidrag til ny åpenhetslov i våre land.

Regionalisering er ikke lett, og i prosessen mistet man mange av sine beste ansatte

—  Tale Hungnes

Mistet sine beste ansatte

For det andre: «Closer to the ground». Fra rundt 2005 kom erkjennelsen av at Amnestys organisering var for sentralisert. Hovedkontoret i London hadde over 500 rådyktige etterforskere som reiste verden rundt for å dokumentere menneskerettsbrudd. Men hvor godt kjente de egentlig konteksten i landene de reiste til? Var man egentlig rigget for å ha løpende kontakt med lokale menneskerettighetsforkjempere og spille på lag med dem?

For å bøte på dette, kom en storstilt omorganisering, som krympet hovedkontoret i London kraftig og det ble opprettet nye regionkontor rundt om i verden som skulle gjøre jobben i stedet. Her var Amnesty egentlig i forkant av andre internasjonale organisasjoner, for eksempel bistandsorganisasjonen Leger uten grenser, der det måtte internvarsling om strukturell rasisme til før det ble tatt grep som lignet.

Men regionalisering er ikke lett, og i prosessen mistet man mange av sine beste ansatte. I tillegg har en global autoritær vending ført til at flere kontor har måttet stenge av sikkerhetshensyn.

Intensjonene var svært gode og omorganiseringen var nok nødvendig, men resultatet kan ha blitt en gjennomgående svekkelse av kvaliteten på Amnestys research.

Utilstrekkelige kontrollmekanismer

Til sist – intern accountability. Amnesty mottar av prinsipp ikke statsstøtte fra noe land. Dette gjør at organisasjonen kan operere fritt og med en unik selvstendighet som andre organisasjoner bare kan misunne – den økonomiske uavhengigheten gir en politisk uavhengighet. Samtidig slipper Amnesty dermed mange eksterne kontrollrutiner som er dagligdags for organisasjoner som mottar midler fra institusjonelle donorer. Amnesty slipper å kaste bort masse tid på rapportering.

Jeg har sett et globalt styringssystem som ikke er rigget for gode, demokratiske beslutningsprosesser

—  Tale Hungnes

Samtidig er det ikke i stedet etablert tilstrekkelig intern-organisatoriske kontrollmekanismer. Gjennomfører organisasjonen det medlemmene bestemmer? Leverer det internasjonale sekretariat i tråd med landsmøtets føringer? La meg understreke at jeg ikke har sett noe som helst som tyder på økonomisk rot i Amnestys internasjonale organisasjon. Men jeg har sett et globalt styringssystem som ikke er rigget for gode, demokratiske beslutningsprosesser om organisasjonens utfordringer. Dette har også gitt seg utslag i noen eksternt rekrutterte internasjonale generalsekretærer som ikke alltid treffer godt nok som ledere for en kompleks organisasjon.

Ikke umulig å snu

Jeg tror dessverre at organisasjonens veivalg og interne struktur de siste tjue årene har gjort den sårbar for svakere leveranser. Konsekvensen kan bli omdømmetap og mindre gjennomslagskraft.

Dette er synd. Men det er ikke umulig å snu. Verden trenger sårt et kraftfullt Amnesty International. For å komme skikkelig på fote igjen, tror jeg organisasjonen trenger en restrukturering som sikrer medlemmenes medbestemmelse, tematisk spissing og en organisatorisk rigg som bedre balanserer forankring i kontekst og internasjonal ekspertise. Jeg ønsker Amnesty International lykke til og har tro på at organisasjonen vil klare å snu skipet.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Verdidebatt