Verdidebatt

Dette ser jeg i vinduet til Paulus sin verden

MÅL ELLER VANDRING: Til slutt ville loven komme til sin rett, det var Paulus overbevist om.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

I sommer bidro Helge Hognestad til å reise et interessant spørsmål om oversettelsen av Rom 8,4. Jeg vil ikke forfølge de spørsmål som primært opptar Hognestad, om menneskelig evolusjon, jeg-bevissthet, og så videre. Istedenfor vil jeg spørre hva vi får øye på hos Paulus om vi bruker Rom 8,4 som vindu.

Oversettelsen

Vi begynner med oversettelsen av verset. I oversettelsen fra 2011 står det: «Slik ble lovens krav oppfylt i oss som ikke lever slik kjøttet vil, men slik Ånden vil».

Dette gir inntrykk av at oppfyllelsen av lovens krav er noe som allerede har skjedd i og med Jesu korsdød slik denne skildres i verset foran: «Det som var umulig for loven, siden den sto maktesløs fordi vi er av kjøtt og blod, det gjorde Gud. Han sendte sin egen Sønn som syndsoffer, i samme slags kjøtt og blod som syndige mennesker har, og holdt dom over synden i oss».

Det var altså slik lovens krav ble oppfylt, om vi skal tro 2011-oversettelsen.

Den som leter etter et glassklart skille, risikerer å bli overrasket over hvor organisk Paulus tenker om dette

Alternativer

Men både 1930- og 1978-oversettelsen tegner et noe annet bilde. I 1978 het det: «Slik skulle lovens krav bli oppfylt i oss som ikke lar oss lede av vår onde natur, men av Ånden… ».

En slik oversettelse knytter ikke oppfyllelsen av lovens krav ensidig til noe som har skjedd i fortiden, men også til noe som kan eller vil skje i dem som lar seg lede av Ånden.

Ole Jakob Filtvedt, professor i Det nye testamente, MF vitenskapelig høyskole

Det samme ser vi i 1930-oversettelsen: «forat lovens krav skulde bli opfylt i oss, vi som ikke vandrer efter kjødet, men efter Ånden». Også her ligger betingelsene for lovens oppfyllelse i fortiden, i Jesu korsdød – men lovens oppfyllelse er samtidig noe som skjer i oss som «vandrer efter Ånden».

Vurdering

Det er grunner til å mene at 1930-oversettelsen er mest sakssvarende. Rom 8,4 innledes med konjunksjonen «hina», som riktignok kan knyttes til et resultat, men som langt oftere indikerer hensikt.

Verbet (peripateå) som brukes om hvordan troende nå lever, oversettes i 1930 helt presist med «vandre». Fordelen med å oversette med «vandre» heller enn «leve» eller «la seg lede» er at man får frem at Paulus her gjør bruk av det som kanskje er den aller viktigste jødiske mateforen for å skulle holde loven (jf. hallacha, som nettopp er knyttet til å vandre).

At Paulus bruker nettopp denne metaforen akkurat her, er et veldig sterkt argument for at lovens oppfyllelse ikke er ensidig knyttet til fortiden, men også er noe som skjer i de som har fått Ånden.

Det Paulus sier om loven er såpass komplekst at det er mulig å ha mer enn én velbegrunnet mening om hvordan han best kan forstås

Konteksten

En slik lesning av 8,4 gir også langt bedre mening i den umiddelbare konteksten. Allerede i 8,7 skriver Paulus at «Derfor er det som kjøttet vil, fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke under Guds lov og kan heller ikke gjøre det».

Dette er ikke ment som noen fullt ut dekkende beskrivelse av livet som kristne, for Paulus fortsetter med å presisere: «De som kjøtt og blod har makten over, kan ikke være til glede for Gud. Men det er ikke kjøttet som har makten over dere, det er Ånden – så sant Guds Ånd bor i dere».

Implikasjonen må være at det som var umulig for kjøttet, nemlig å «bøye» seg under Guds lov, ikke lenger er noen umulighet for dem som har Guds Ånd boende i seg.

Kompleksiteten

Å knytte livet i Ånden til lovens oppfyllelse kan kanskje virke fremmed for noen, eller teologisk problematisk for andre. Var det ikke Paulus som skrev: «Men nå er vi løst fra loven, vi er døde fra det som bandt oss. Derfor tjener vi Gud i et nytt liv i Ånden, og ikke i det gamle, etter bokstaven» (Rom 7,6)? Er det ikke et premiss for Paulus at mennesket nettopp ikke kan oppfylle loven?

I møte med slike innvendinger tror jeg vi alle kan begynne med å innrømme at det Paulus sier om loven er såpass komplekst at det er mulig å ha mer enn én velbegrunnet mening om hvordan han best kan forstås.

Dessuten forsøker Paulus å formulere et paradoks: Først når mennesket fris fra loven, og ikke lenger er «under» den, kan de begynne å «oppfylle» den

Paradokset

Om jeg likevel skulle forsøke meg på noen ansatser, ville jeg sagt at det Paulus forsøker å få frem i Romerbrevet, slik jeg leser det, er at det ikke er lovens skyld når mennesket erfarer at den ikke har noe liv å gi dem. Han må faktisk innrømme: «Det budet som skulle gi meg liv, viste seg å føre til død» (7,10).

Men dette er ikke noe jøden Paulus går rundt og feirer. Det er tvert imot et eksistensielt problem for ham, for hvordan i all verden kunne det gå så galt, når «budet er hellig, rett og godt» (7,12) og når vi jo vet at «loven er av Ånden» (7,14)?

Paulus kjemper med slike spørsmål, og forsøker å løse dem ved å si, for det første, at problemet her er menneskets kjøtt og blod, som synden har tatt kontroll over. Og da må det gå galt. Men dessuten forsøker Paulus å formulere et paradoks: Først når mennesket fris fra loven, og ikke lenger er «under» den, kan de begynne å «oppfylle» den (jf. Gal 5,14; Rom 13,8–10).

Vinduet

Om vi så vender tilbake til Paulus sin tankerekke i Rom 8, tilbyr denne oss et veldig godt vindu inn i Paulus sin tankeverden. Paulus sin pessimisme på vegne av menneskets kjøtt og blod, skildres like levende som hans optimisme på vegne av hva Ånden kan virke i et menneske.

Mellom disse to plasserer Paulus hva Gud har gjort i Kristus Jesus (8,3). Den som leter etter et glassklart skille hos Paulus, som markerer overgangen mellom hva Kristus har gjort for oss og hva vi nå kan gjøre i ham, risikerer å bli overrasket over hvor organisk Paulus tenker om dette.

Tillit og håp

Dersom Paulus ble spurt om han ikke risikerer å forlede mennesker, slik at de begynte å stole mer på hva de selv kan gjøre for Kristus enn hva Kristus har gjort dem, ser jeg ikke bort fra at Paulus ville svart at det kan være en god idé å ikke bare stole på hva Kristus har gjort, men også hva han vil fortsette å gjøre i dem som allerede nå har mottatt Ånden i gave – de som vet bedre enn noen at de ennå ikke er kommet i mål, men at det fremdeles er mer i vente (Rom 8,18 ff).

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt