Olav Haraldssons rolle i kristningen av Norge er sterkt omskrevet i de siste tiårene. Den nyeste historieforskningen, som er basert på et allsidig og omfattende arkeologisk og litterært analysearbeid, framskriver kristentroens framvekst i Norge med rundt hundre år i forhold til 1030.
I Rogaland er det ikke funnet en eneste hedensk grav etter år 1000. Viken, på begge sider av det som i dag er Oslofjorden, ble kristnet av sønnene til kong Harald Blåtann, den første kristne danskekongen, like etter 950. Sannsynligvis stammer den første Tune kirke som fylkeskirke og misjonskirke på denne siden av fjorden fra denne misjonsperioden.
Medlemmer av det norske kystaristokratiet fra sør til nord hadde både krigersk og fredelig samkvem med aristokratiet i det kristne England og Nord-Frankrike fra begynnelsen av 800-tallet. Gjennom disse forbindelsene ble de influerte av kristen tro og tenkemåte. Det er trolig at flere kystkonger satte opp kirker på sine gårder, hentet – eller kanskje røvet – prester fra England og Irland, og satte dem til å misjonere i sine maktområder. Allerede Håkon Adalsteinfostre, som gjennom disse forbindelseslinjene vokste opp i England i en kristen kongssammenheng, forsøkte å få med folket i Kyst-Norge på et kristent hamskifte allerede midt på 900-tallet, men tiden var ikke moden for et så radikalt brudd med eldgammel sed og skikk.
Olavs storverk var at han begynte å organisere det vi kaller Norge som et oppdatert europeisk og kristent landområde
— Dag Mysen
Men det var nesten modent. Og gjennom de neste to-tre generasjonene var Kyst-Norge gjennomgående blitt kristent. Det som sto igjen for Olav Haraldsson, var innlandet og dalene langs de store elvene, som Gudbrandsdalen. Her kan man si at Olav tvang igjennom en kristningsprosess som enda ikke var helt modnet lokalt.
Olav Haraldssons innsats
Olavs storverk var at han begynte å organisere det vi kaller Norge som et oppdatert europeisk og kristent landområde. Han fikk utformet den første kristenretten i Norge. Den ble vedtatt på Mostratinget i 1024, og dannet fra første stund et nytt rettsgrunnlag for det å være menneske her hos oss.
Han fortsatte danskekongenes organisering av kirken i Norge som misjonskirke under erkebiskopen i Bremen. Han holdt seg med biskop, hentet prester, bygde kirker, og plasserte det vi kaller Norge inn i det kristne Europa. Dette fikk han majoriteten av de mektige med seg på.
Slaget på Stiklestad i 1030 var derfor på ingen måte noe slag om kristen tro. Det var en ren maktkamp om hvem som skulle styre dette nye, kristne Norge: danskekongen Knut den mektige eller Olav Haraldsson. Begge var kristne konger, og det var like mange kristne og hedninger i hærene på begge sider.
Helgenen Olav
Kristenretten og organiseringen av kirken kunne i seg selv vært nok til å gjøre Olav til helgen i en ettertankens framtid. Det overraskende er at han ble helgenkåret så kort tid etter sin død. Mytene sier at han gjorde noe spektakulært under slaget, etter at han var blitt såret, men ikke alvorlig. Tradisjonen forteller at han kastet sverdet fra seg og overga seg til Kristus og til døden ved motstandernes hender.
I ettertid ble det fortalt at noe hadde skjedd i dagene like før slaget, noe som gjorde at han fikk se sitt liv og sin oppgave i et overraskende lys. At en ny tanke hadde begynte å arbeide i ham, at det kanskje ikke lenger var rett å kjempe om kongsmakten, men heller besegle oppgaven sin ved å gi seg helt til Kristus. Snorre forteller at han talte mye om slike ting i dagene før slaget. Tradisjonene forteller også at det skjedde jærtegn rundt den døde Olav, tegn som ble oppfattet som Guds bekreftelse av Olavs spektakulære valg.
Det som er spektakulært historisk sett er at stormennene som drepte ham ga tilslutning til å kåre ham som lokal helgen året etter. Dette hadde sikkert noe med opportunisme mot kong Knut å gjøre. For alliansen de hadde satset på med den mektige danskekongen ga ikke det maktutbyttet de norske stormennene hadde sett for seg. Men det må også ha hatt et solid element av ærefrykt i seg for alt som ble fortalt om omstendighetene før, under og etter slaget, sammen med en anerkjennelse av Olavs nye rolle som helgen.
Hellig-Olavs betydning for Norge
Det som også må regnes som et historisk faktum er at helgenen Olav fikk avgjørende betydning som nav for kirkens forkynnelse og strev for humanisering av samfunnet. Her står to sider av denne omfattende prosessen fram som særs viktig også i dag: Kristenretten fra Mostra-tinget i 1024 ble videreutviklet i fellesskap mellom kongemakten og kirken, og med kirkens forkynnelse av rett og rettferdighet for alle i samfunnet som omdreiningspunkt.
Helgenen Olav fikk avgjørende betydning som nav for kirkens forkynnelse og strev for humanisering av samfunnet
— Dag Mysen
Da Olav slo igjennom i alles bevissthet som Norges evige konge, tok humaniseringen av lovverket fart for alvor. Tospannet Håkon Håkonsson og sønnen Magnus Lagabøter reviderte lovverket i dette lyset mellom 1250 og 1280. Resultatet ble en norsk lovgivning som gjorde det norske samfunnet til et så likestilt samfunn som råd var under høymiddelalderens sosiale og politiske omstendigheter. Dette lovverket gjorde at rettsordningen i Norge forble annerledes enn i Danmark under unionstiden, og førte til at alminnelige mennesker i Norge hadde en annen rettsbeskyttelse enn i Danmark.
Tospannets lovarbeid ble bare lett revidert i Christian den femtes Norske lov av 1685. Videre dannet det fundamentet for at grunnlovsarbeidet i 1814 kunne bli så progressivt og framtidsrettet som det sto fram som i samtiden. Derfor kan vi si at ettervirkningen av helgenen Olav, som eksempel for samfunnsbyggende og likestillende maktutøvelse, kan spores tydelig i rettsgrunnlaget for samfunnet Norge den dag i dag.
Kristentroens innflytelse
Høy- og senmiddelalderens kirkekunst framstilte ofte Olav som helgen og som Norges evige konge på en betydningsfull måte også for oss, på veien mot 2030. Jeg tenker da på bildene av Olav på tronen mens han trår ondskapen i personifisert skikkelse under fot.
Det bemerkelsesverdige er at skikkelsen han trår på bærer samme krone og har samme ansikt som Olav. Denne grunnleggende kristne innsikten i ondskapens røtter i våre egne personligheter og væremåter, er gull verdt i dagens norske verdikamp og politiske dragkamper. Den personlige ydmykheten som denne innsikten kan fostre synes å være mangelvare i dagens debattklima. Innsikten er også helt avgjørende for om strevet med vår egen menneskeliggjøring kan føre oss på gode veier, og om vi vil være i stand til å møte de som vi ser er på ville veier på en forløsende måte.
Det er krefter i det norske samfunnet som provoseres av at tusenårsjubileet er en feiring av at Norge ble en del av et kristent Europa
— Dag Mysen
Det er krefter i det norske samfunnet som provoseres av at tusenårsjubileet i 2030 er en feiring av at det vi i dag kaller Norge ble en del av et kristent Europa. De synes å gå så langt som provoserte, at de forventer at nasjonen vår kaster barnet i krybben i Betlehem ut av videre innflytelse sammen med historiens badevann. Å fornekte eller tilsidesette kristentroens helt avgjørende innflytelse på de siste tusen års norgeshistorie, er historieforfalskning, for å skrive seg selv inn på historiens bekostning.
Mangelfull innsikt i kulturarven
Det er ingen sak å feire jubileet i 2030 på en dobbelt måte, som samtidig og naturlig vever seg inn i hverandre: Vi feirer at alt som er nasjonen Norge i dag fikk sin begynnelse for rundt tusen år siden. Og vi erkjenner at kristen tro har vært et nav for konstruktiv nasjonsbygging, rettsvesen, framveksten av demokratiet og menneskerettene, fram til nå. Hva er så vanskelig med dette?
En helt annen sak er at vi sårt trenger en grunnleggende debatt om veien videre for Verdi-Norge. Jeg vil derfor provosere til debatt ved å påstå at rettsstaten, demokratiet og menneskerettene ikke lar seg opprettholde og videreutvikle uten en tydelig kopling mot den kristen-humanistiske arven som dagens grunnlov av 2014 lener seg til i lovens verdiparagraf. Alt annet står fram som overtro grunnet manglende innsikt i kulturarven som fremdeles former oss.
Jeg vil også påstå at de fleste medborgere i andre norske religioner anno 2022 vil ønske det samme som meg.
