Skriftemålsbølge i regnbuens tegn

Det var slutten av nittitallet, og jeg jobba som sykehjemsprest i Oslo. Prostiet jeg var ansatt i hadde besøk av den nyutnevnte biskopen, Gunnar Stålsett. Han hadde nettopp skapt furore ved å åpne opp for at homofile og lesbiske som levde i forpliktende samliv, kunne ansettes i vigslede stillinger i bispedømmet.

Prostilaget foregikk, som jeg husker det mer enn tjue år seinere, som en eneste lang runde der prestene i prostiet ga uttrykk for sin uenighet med biskopen. Den ene etter den andre grep ordet for å fortelle hvor smertefullt det var å ha en biskop som ikke sto på Guds klare ord, ord som etter sigende var et totalforbud mot all skeiv praksis. Biskopen tok det imot med et sindig smil, åpenbart stålsatt mot at det var sånn prostilagsmøtet kom til å bli. Jeg var en av de svært få TF-teologene i rommet, kanskje den eneste. Jeg følte meg ikke særlig tøff i maska, men ba helt mot slutten av møtet om ordet og stotra fram at jeg var glad for å ha fått en biskop som endelig anerkjente homofile og lesbiske medarbeidere. Det ble forbigått i taushet av samtlige kolleger.

Skeiv teologi i femti år

Støtt og stadig framhever jeg med stolthet at jeg er TF-teolog. Også nå. Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo har en lang og stolt tradisjon for å kjempe fram vanskelige saker. Kvinnelige prester, feministteologi og skeiv teologi har vært noen av flere kjente merkesaker. Det har alltid skapt brudulje. Men etter noen år kommer som regel MF fram til samme synspunkt, og deretter de andre utdanningsstedene. Det skjer nesten hver gang. Ikke alltid, men svært ofte.

Det er betimelig å minne om dette neste gang det ropes opp om de ytterliggående TF-erne

—  Merete Thomassen

I skrivende stund har TF profilert skeiv teologi i nærmere femti år. I 1976 ble Åpen kirkegruppe for lesbiske og homofile etablert, og TF gjorde etter hvert deres kamp til sin egen. Det har vært en stor belastning for de enkeltpersonene som har fronta dem. Med all respekt, vel vitende om at det ikke er vi streite som er de utsatte her, vil jeg også påpeke at det har hatt en pris for TF som institusjon. Det er vanskelig å trekke fram enkeltpersoner som har stått fremst i striden fordi det er så mange av dem, men det er ikke annet enn rett å nevne Halvor Moxnes, Jakob Jervell, Rosemarie Køhn, Turid Karlsen Seim, Liv Rosmer Fisknes, Sigurd Osberg, Svein Aage Christoffersen, Kjetil Hafstad, Nils Riedl, Siri Sunde, Hilde Raastad, Gyrid Gunness og Svein Josefsen, for å begynne et sted. Ha meg unnskyldt, alle skeive kjemper, og alle streite som har kjempa skeives kamp, for at jeg ikke nevner dere ved navn. Det er kun for å ikke bruke opp spalteplass på det jeg nå skal si:

Stuerein støtte

Etter masseskytinga på London pub forrige lørdag er det mange teologer som har gått ut med personlige bekjennelser der de erklærer at de har snudd i det såkalte homofilispørsmålet. Det dødelige angrepet på det skeive miljøet har fått dem til å få øynene opp for hva de har vært med på å legitimere. Det er flott. Jeg gleder meg over alle som støtter skeives kamp.

Samtidig gir det meg en bismak. Nå koster det lite å støtte skeives kamp. Nå skjer det i hovedsak til stor applaus fra omgivelsene. Det er sikkert noen av de nyomvendte som opplever at noen blir sinte på dem, men det koster lite, for ikke å si ingenting, å pynte Facebookprofilene sine med regnbueflagg og legge ut bilder fra blomsterhavet ved London pub. Tvert imot, nå er det mainstream.

Nå koster det lite å støtte skeives kamp. Nå skjer det i hovedsak til stor applaus fra omgivelsene

—  Merete Thomassen

For oss streite TF-teologer som støtta skeives kamp for tjue-tretti år siden, var det lite applaus å hente. Å uttrykke støtte til skeive innebar risiko for ikke å få jobb i Den norske kirke, å bli nekta ordinasjon, og å bli uglesett av menighet og prestekolleger. Det finnes utallige historier om «homo-vennlige» TF-teologer som hadde de mest ubehagelige (og surrealistiske) ordinasjonssamtaler, ble tatt ut av søkerbunkene uten forklaring, og ble innkalt på teppet til sine respektive biskoper fordi de hadde uttrykt støtte til skeive. TF-teologer ble møtt med mistanke i store deler av Den norske kirke på grunn av det teologiske arbeidet fakultetet vårt hadde gjort, et arbeid som førte til et synspunkt som den gang var kontroversielt, men som i dag er i ferd med å bli stuereint.

Åpen folkekirke har gjort et fabelaktig jobb for å kjempe den skeive kampen, men i motsetning til mange andre som i dag står fram og bekjenner sin nye tro på likekjønna og skeivt samliv, er Åpen folkekirke fullstendig klar over hvilke skuldre organisasjonen står på. Det er denne klarheten jeg etterspør i den kollektive skriftemålsbølgen som nå har tatt det norske presteskap.

[ Kristne profiler tar oppgjør med sine gamle holdninger: – Har vært kritisk til homofilt samliv ]

TFs viktige bidrag

Jeg mener virkelig ikke å offergjøre oss streite TF-teologer. Virkelig ikke. Vi har ikke kjent frykten for vold og trakassering på kroppen, vi har ikke vært redde for å bli outet, vi har ikke måttet gå til rettsvesenet for å beholde jobben vår, og vi har ikke gått rundt med skam over å være annerledes. Men som teologisk miljø har vi gjort et arbeid og båret en byrde sammen med skeive. Det ser ut til å være fullstendig glemt. Derfor synes jeg det er betimelig å minne om det.

Det er også betimelig å minne om dette neste gang det ropes opp om de ytterliggående TF-erne. Nå er det blant annet transteologi og heteronormativitet som står på agendaen, noe Eir Andreas Ihlang Berg har gjort et viktig arbeid med i sin doktoravhandling. Mange flere saker kunne vært nevnt, men dette får klare seg i denne omgang.

[ «Under sørgegudstjenesten i Oslo domkirke følte jeg som skeiv prest meg liten og umyndiggjort» ]