Den digitale diskrimineringen

Å være utenfor den teknologiske utviklingen som binder folk og tjenester sammen, kan gjøre noe med menneskers opplevelse av tilhørighet, livskvalitet og handlingsrom i hverdagen. Med pandemien økte raskt omfanget og utviklingen av digitale tjenester, samtidig som også risikoen for utenforskap, isolasjon og ensomhet økte.

Tall fra 2020 viser at vi i Norge har 600.000 ikke-digitale innbyggere og 14 prosent av oss opplever digitalt utenforskap, ifølge Kompetanse Norge. Mange er dessuten pårørende til ikke-digitale, og flere opplever konflikter i nære relasjoner i forbindelse med å være ikke-digital. Det kan innebære stor risiko, da en blant annet kan bli utsatt for økonomisk overgrep, hvor en blir utnyttet materielt eller står til hinder for å råde over egen økonomi.

Reell diskriminering

Den «ikke-digitale» defineres av Kompetanse Norge som personer som ikke bruker datamaskin, nettbrett, smarttelefon og internett. Det gjelder også alle med svake, grunnleggende digitale ferdigheter som kan ha utfordringer med navigering og å bruke mus og tastatur. Frelsesarmeen møter jevnlig personer som i en årrekke har mestret digitale verktøy, men hvor en ikke lenger er digitalt kompetent eller ønsker å ta del i den digitale hverdagen.

Det er gjennomgående at mange bruker mye tid og energi på å kjenne på vonde følelser som skam og sinne

—  Helene Skaatan

Et digitalt utenforskap innebærer å være ekskludert fra deltagelse i samfunnet. Det betyr å ha dårligere eller ingen tilgang til viktige tjenester og mangel på mulighet til å ta i bruk digitale innbyggerløsninger. Vi snakker ikke om at det er «litt vanskelig å henge med», eller «at det er bare å laste ned en app», men om reell diskriminering. Å få et brev fra banken med et byråkratisk språk om at du må identifisere deg på nytt, kan gå utover nattesøvnen. Brevet kan nå din postkasse selv om du har økonomisk verge. Personer med funksjonsnedsettelser møter også på digitale utfordringer som enda ikke er universelt utformet.

Opplæringsloven sier at kommunene har ansvar for innbyggernes grunnleggende ferdigheter. Det er ikke så kjent for folk flest at grunnleggende digital kompetanse inngår i loven, og at opplæring er en rettighet en har.

Føler seg dumme

Det er mange fordeler med den raske utviklingen innen digitalisering. Samtidig føler mange eldre nå på et sterkere digitalt utenforskap enn noen gang. I strategien «Digital hele livet» har Solberg-regjeringen sitt mål vært å forhindre digitalt utenforskap og å unngå digitale skillelinjer i befolkningen. Å inkludere flere vil bare bli viktigere i årene som kommer.

Vi i Frelsesarmeen snakker jevnlig med folk og samarbeidspartnere om disse temaene. Vi er opptatt av å fremsnakke det positive med teknologi, stimulere til mestringsfølelse og rope: «dette klarer vi!» sammen, samt normalisere at dette angår oss alle og lytte til opplevelser av oppgitthet. Det er ikke sjelden vi møter folk som presenterer seg med: «her er jeg som er så dum!»

Vi må anerkjenne dette som et kollektivt samfunnsproblem

—  Helene Skaatan

Det er gjennomgående at mange bruker mye tid og energi på å kjenne på vonde følelser som skam og sinne. Det oppleves forvirrende å ikke kunne ta del i noe ukjent som forventes av en. Vi hører om de som blir førtidspensjonist på grunn av økende digitale rapporteringskrav. Enkelte føler seg handlingslammet og avsondret omverdenen. Folks følelser og opplevelser av stress i møte med diskriminering og utenforskap er her viktig å belyse og ha samtaler om. For noen kan egen selvforståelse bli truet, i en verden som en ikke ønsker at skal være i rask utvikling.

Et samfunnsproblem

Mangel på tilknytning kan gi opplevelser av isolasjon. Savn av nære samtaler og en opplevelse av sorg over hvordan den digitale verden og samfunnet utvikler seg, kan derfor innebære følelser av meningsløshet, mangel på betydning eller utenforskap. Likestillings – og diskrimineringsombudet ønsker at flere sender inn innspill og saker som tar opp erfaringer med diskriminering. Å lytte til erfaringer og refleksjoner til ikke-digitale vil kunne bidra til et sterkere brukervern, til å få til raskere universell utforming og til medvirkning i utforming av tjenester.

Det er et stort behov for bevisstgjørende samtaler i samfunnet og på tvers av fagfelt, som synliggjør teknologiens nyanser – både dens utfordringer og muligheter. Vi må anerkjenne dette som et kollektivt samfunnsproblem hvor alles bidrag er viktige for å skape inkluderende fellesskap.

[ Møter hets etter kjønnsuttalelser: – Virker som folk endret mening da de så at jeg var kristen ]