Verdidebatt

Liberalismens logikk

Plikter er de sterkeste trådene i samfunnsveven. Likevel virker det som at venstresiden i økende grad vil svekke dem.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Dyp, sterk kjærlighet frembringer forpliktelse. Når et par gifter seg, forsterker de fellesskapet sitt ved å tre inn i roller de ikke hadde før – som ektefeller – med tilhørende plikter. Dersom ektefellene får barn, trer de inn i ytterligere nye roller – som foreldre – med ytterligere nye plikter. Det er de mellommenneskelige pliktene som binder familien sammen i kjærlighet, som gjør at den kan overleve krangler, frustrasjon og skuffelser. Og slike plikter binder ikke bare sammen samfunnets minste fellesskap, men også det største: I kraft av vår rolle som borgere av et samfunn har vi også plikter, nemlig på forskjellige måter å bidra til et godt samfunn – uavhengig av hvilket parti som sitter i regjering.

Plikter er kort og godt de sterkeste trådene i samfunnsveven. Likevel virker det som at venstresiden i økende grad vil svekke dem.

En asymmetrisk pliktfølelse

To venstreorienterte kommentatorer har nylig, og på ganske ulikt vis, eksemplifisert dette. Vårt Lands egen kommentator Emil André Erstad gjør det når han blottlegger beveggrunnene for bruddet med kona: Han kjempet skilsmissen igjennom selv om hun «stritta [...] iherdig imot». Han er blitt liberal, progressiv og venstreorientert, og på den ferden har han også fått et annet forhold til verdier som viljestyrke, selvoppofrelse – og forpliktelse. «Jeg trodde en gang på de verdiene», forklarer Erstad. Men nå er han altså en ny mann. Samtidig er kommentator i Dagsavisen Linn Stalsberg forferdet over at ukrainske myndigheter forbyr stridsdyktige menn å forlate landet: «Alle skal ha mulighet til å flykte om de vil, eller å kjempe om de vil». Stalsberg mener at menneskerettighetene til de ukrainske mennene innskrenkes når de ikke får komme og forlate slagmarken som de vil. Dette er selvsagt feil, rent menneskerettslig (jf. EMK Art. 15), men det er ikke det interessante her – det interessante er at Stalsberg vil ha rettigheter uten plikter.

Det virker som at det på venstresiden ikke finnes reelle, hellige plikter til andre konkrete mennesker

—  Andreas Masvie

La oss for et øyeblikk forestille oss en alternativ virkelighet der uttalelsene til Erstad og Stalsberg ikke handler om familie og forsvar, men om skattebetaling. «Å betale sin skatt», betror Erstad oss i denne virkeligheten, «det var en plikt jeg tok glede i, selv da det kanskje var andre ting jeg ville bruke pengene på – jeg trodde én gang på verdien av viljestyrke og selvoppofrelse for å bidra til statskassen, men jeg kan ikke lenger holde meg til en sånn smalsporet dogmatikk; nå er jeg mer åpen og tror alle må finne ut selv hva de vil gjøre med pengene sine». Og Stalsberg kunne ikke vært mer enig: «Alle skal ha mulighet til å betale skatten sin om de vil, eller, om de ikke vil betale skatt, bruke pengene sine på andre ting – noe annet er en alvorlig innskrenkning av menneskerettighetene».

Denne alternative virkeligheten er selvsagt absurd. Og det er i seg selv verdt å merke seg. Poenget er ikke å harselere over plikten til å betale skatt – som også jeg mener vi bør ta glede i, dersom skatten er rimelig. Poenget er å påpeke asymmetrien: Mens plikten vi har som skattebetalere så og si er hellig på venstresiden, med henvisning til fellesskapet, kjempes det med nebb og klør for å svekke, og endog skjære over pliktene vi har til hverandre som medmennesker. Annerledes og spissere formulert: Det virker som at det på venstresiden ikke finnes reelle, hellige plikter til andre konkrete mennesker – det være seg familiemedlemmer eller landsmenn – men bare til det abstrakte, upersonlige konstruktet staten.

Og det er ikke åpenbart at denne asymmetrien er meningsfull. Det er ikke åpenbart at det gir mening å beskrive Bjørn Dæhlie som en studie i moralsk forfall, da han flyttet til Sveits delvis for å unngå formuesskatt, samtidig som man bejubler selvrealiserende skilsmisser og desertering under beleiring som frigjøring.

Liberalismens logikk

Logikken som gir opphav til asymmetrien er liberalismens logikk, som tar utgangspunkt i følgende forståelse av statens funksjon: Staten skal sørge for at vi kan være uavhengige individer, at vi kan følge lengsler og begjær hvor hen disse måtte trekke oss (med Sveits som mulig unntak). Og den ferden – eller flakkingen – krever at vi ikke begrenses av normer og verdier, at pliktene ikke binder oss fast til gitte tanke- og levesett. Rettere sagt, har vi egentlig bare én eneste forpliktelse, og det er til oss selv – og dernest til staten som frigjører fra alle de mellommenneskelige pliktene.

Noen vil kanskje mene at det er urimelig å tilskrive den liberalistiske logikken til venstresiden. Det er selvsagt riktig at logikken også preger høyresiden – men ettersom begrepet «liberalisme» forbindes med høyresiden, er det en bevissthet rundt faktumet som ikke finnes på venstresiden. Denne bevisstheten gir seg til kjenne i at mange på høyresiden enten omfavner logikken med åpne armer, eller anstrenger seg for å holde den på en armlengdes avstand (eller på keitete vis forsøker å gjøre begge deler). Men det virker som at venstresiden ennå ikke har forstått at også den er liberalistisk.

Det virker som at venstresiden ennå ikke har forstått at også den er liberalistisk

—  Andreas Masvie

Andre mener kanskje at det er urimelig å tilskrive hele venstresiden uttalelsene til to kommentatorer. Men det er ikke riktig forstått; det er heller slik at Erstad og Stalsberg eksemplifiserer en tendens som har pågått i alle fall et århundre. Det blir tydelig når man betrakter hva slags politikk partiene på venstre- og høyresiden har fått gjennomslag for: Historisk har partiene på venstresiden kjempet for liberal verdipolitikk og regulert økonomi, mens partier på høyresiden har kjempet for regulert verdipolitikk og liberal økonomisk politikk. Og mens førstnevnte har fått gjennomslag for sin liberale verdipolitikk, har sistnevnte fått gjennomslag for liberal økonomisk politikk. I løpet av den utviklingen har partiene blitt stadig likere. I en forstand er vi derfor alle blitt liberalister, det politiske spekteret handler egentlig bare om ulike typer bruk av den samme liberalistiske logikken.

Verneplikten

I Minerva-essayet «Vi lokkes mot egen ødeleggelse» har jeg kritisert denne liberalistiske logikken: Dens slutninger er ikke et godt samfunn. Det skyldes at logikken – og dens ringeakt for reelle, hellige mellommenneskelige forpliktelser – er uforenlig med dype, sterke fellesskap. Fragmenteringen og ensomheten som i økende grad kjennetegner vår del av verden er tegn på at dette.

Dekonstruksjonen av den liberalistiske logikken må imidlertid følge av en rekonstruksjon: Hvordan kan vi gjenvinne en forståelse av oss selv som deler av et hele – uten at vi fanges i det nettet som den franske politiske teoretikeren Alexis de Tocqueville (1805–1859) advarte mot: «Små, kompliserte, nøyaktige og ensartede regler som hindrer enhver original ånd» å utfolde seg? Hva er en alternativ logikk til den liberalistiske?

Hva er det med disse pliktene, som gjør at vi må gjenvinne respekten for dem?

—  Andreas Masvie

Mitt svar på disse spørsmålene vil bare være antydende: Rekonstruksjonen må i alle fall bestå i å gjenvinne en respekt for rettmessige plikter – som for eksempel de vi har innenfor familien eller til å forsvare landet. Men for å kunne gjøre det, må vi også forstå hvordan slike plikter gjør oss til bedre mennesker. Hva er det med disse pliktene, som gjør at vi må gjenvinne respekten for dem?

Ettersom verneplikten – som for meg henger sammen med førstegangstjenesten – er blitt så akutt aktualisert med Russlands invasjon av Ukraina, vil jeg ta utgangspunkt i denne konkrete plikten. Og i likhet med andre samfunnsinstitusjoner hvis plikter er rettmessige, øver verneplikten evnen vår til å tilnærme oss samfunnet omkring oss, og oss selv, i et perspektiv av det allmenne og prinsipielle. Dette handler om å forstå seg som deler av et hele, fremfor som løsrevne biter – som altså er den liberalistiske logikkens antitese.

Soldatens fem lærdommer

Da jeg var i førstegangstjenesten formulerte jeg i Morgenbladet-essayet «Soldatens dannelse» fem lærdommer som soldaten kan tilegne seg gjennom verneplikten. Den første er at vi er alle like, uavhengig av kapitalmessige ulikheter – de være seg fysiske, finansielle, sosiale eller intellektuelle. I min egen rekruttperiode befant jeg meg i samme tropp som sønnen til daværende forsvarssjef Bruun-Hanssen. Det fantes ingen fordeler for sjefens sønn: De samme kravene ble stilt til klipping av hår, tellekanter, pussing, materiellkontroll, lydighet og så videre.

Den andre soldaten lærer er at man – i denne likheten – må nære vennskap til mennesker som man tilfeldigvis plasseres sammen med, fremfor mennesker man velger å være sammen med. Det er de menneskene man havner i samme tropp med som skal verne om deg, og man er det mennesket som skal verne om dem. Da har man ikke noe annet valg enn å vise hverandre tillit. Når man holder denne tilliten sammen med at man tvinges til å mestre utfordringer sammen, erfarer man et forsterkende vennskap.

Det tredje soldaten lærer, som hører sammen med vennskapet, er at man er og handler som gruppe. Troppen har ikke fullført før alle har fullført. Det finnes hverken plass eller aksept for selvdyrkende egoer. Og dette gjelder ikke bare for troppen eller kompaniet; det er tross alt samfunnet som helhet man i ytterste konsekvens må ofre sitt liv for. Slik kan soldatens perspektiv trekkes ut av egen navle, opp og ut mot det hele man er en del av. Og det vakreste med dette, er at enkeltmennesket oppmuntres til å bli den beste – ikke for egen gevinst, men for å løfte felleskapet som helhet.

Vernepliktstjenesten disiplinerer og tøyler vår egenrådige natur, og slik retter det mot noe større enn selvet

—  Andreas Masvie

Det fjerde soldaten lærer, som er nært knyttet til fellesskapets enhet og overlevelse, er evnen til å adlyde autoriteter som ikke strider mot den høyere Lov. Man trenes for eksempel i å nekte å adlyde ordre som bryter med Genèvekonvensjonene. Dette er en sunn respekt for autoriteter som ikke innebærer å avstå fra selvstendig tenkning og refleksjon. Man må akseptere at de som har høyere grad enn en selv har krav på anerkjennelse – uansett om man liker vedkommende eller ikke (ofte gjør man ikke det). Dette fordi man forsvarer noe som er viktigere enn sitt eget ønske om å gjøre hva man vil, når man vil, hvordan man vil. Vernepliktstjenesten disiplinerer og tøyler vår egenrådige natur, og slik retter det mot noe større enn selvet.

Det femte soldaten lærer, er hva denne Loven har til hensikt å forsvare: frihet, som er en forutsetning for at borgerne kan leve gode liv. Det virker fjernt å måtte risikere eget liv i strid for frihet. Men verden er uforutsigbar, drastiske endringer kan skje fort – om noe har Russlands invasjon av Ukraina demonstrert nettopp dette.

Frihet og plikter

Dette er ingen glorifisering av forsvarsinstitusjonen. Det er grums også der – virvlet opp i riksmediene ganske nylig, med ulike varslersaker – som må renses opp i. Dette er heller ikke et ideal om noen rigid militarisme, et slags moderne Sparta. Tvert imot er det heller et slags moderne Athen som er idealet: en forståelse av seg selv som en gren på samfunnets stamme. Og et slikt dypt, sterkt fellesskap krever at vi forstår at det ikke er noen motsetning mellom å bli seg selv i frihet og å stå bundet fast i rettmessige plikter. Tvert imot er det nettopp her vi finner vår frihet: i oppfyllelsen av pliktene vi har til hverandre. Det er bare slik vi kan bevege oss inn i dype, sterke fellesskap, og finne oss selv som en del av deres hele – og slik unngå å bli løsrevne biter som naivt og fånyttes drives rundt av krefter vi ikke sjeldent helt forstår.

Derfor bør vi ikke bare ha verneplikt, vi bør også utvide førstegangstjenesten – den bør gjelde flere flere folk over en lengre tidsperiode med en bredere, dypere utdanning. Men verneplikten vil selvsagt ikke i seg selv befri oss fra liberalismens logikk. Vi må også selv velge å forplikte oss til andre mennesker – binde oss til masten – enn hvor forlokkende alternativet måtte være.

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt